Julefest og glede:)

Julekvelden

Ute er det kaldt og stjerneklart. Inne er de røde lysa er tent, treet er pynta og Jesusbarnet har funnet sin plass i krybba mellom Maria og Josef. Vi starter julemiddagen med å lese jule-evangeliet og synge "En krybbe var vuggen".

Nei, jeg sitter ikke hjemme i stua hos mamma og pappa. Den gode stemningen siver ut av vinduene i 3.etasje på Casa Alianza i La Paz. Fem volontører valgte å feire selveste julekvelden i Bolivia dette året. Det ble veldig anderledes og veldig koselig:)

Til tross for en uvant lokalisasjon inneholdt denne julaften også de gode vante tradisjonene som julestrømpe og "Tre nøtter til Askepott"...

...gudstjeneste med julespill...

...etterfulgt av en god middag, juletregang, gaveåpning og god stemning:)

En av gavene fra Norge innholdt til og med stjerneskudd som ble en stor slager senere på kvelden.

Julefester
Vi (det vil jo selvfølgelig si Ellen og jeg) fikk ti dager i La Paz, før vi skulle dra hjem til Norge. De dagene var fullspekket av besøk, diverse innkjøp og ikke minst julefester.

Vi fikk være med på begge hiv/aids-festene, som mange av dere der hjemme har vært med og gjøre mulig. Det ble kjempesuksess! Det endelige innsamlede beløpet ble på hele 57 900kr. Tusen takk!

Som budsjettert ble 22 000kr brukt på julegaver til barna, mens resten av pengene går til nyttige innkjøp til fordel for de samme barna det kommende året. Jeg kan dessverre ikke legge ut noen bilder fra festen. Da risikerer de hiv-positive å bli gjenkjent og dermed utsøtt fra skoler og arbeidsplasser. La Paz
På den første festen, for de hiv-rammede barna i La Paz, var det kjempeoppslutning, med hele 96 barn. Kun noen få familier manglet, fordi de bor svært langt unna. Festen ble holdt på Brosso, et populært sted med innendørs lekeapparater. Barna fikk is, kakao, det kom klovn og på slutten var det overrekkelse av julegavene fra dere.

Det var ganske tøft da jeg møtte to av barna "mine" fra barnehjemmet. Det var skikkelig koselig å se dem igjen, men når jeg tenkte på hva det innebar og hvilken framtid de har i vente, skulle jeg gjerne ha sluppet å møte dem der.

Noen av barna vi møtte kom uten foreldre. Bare noen uker i forveien hadde flere av dem mistet både mor og far pga AIDS. Andre kunne man se på gata dagen etter - som tiggere. Det er vondt å se, men også godt å vite at festen har nådd de barna som trenger det. Barn som trenger et avbrekk fra hverdagens utfordringer og kan komme å få en kopp kakao og en splitters ny sekk bare til seg selv.

El Alto
Julefesten for de hiv-rammede barna på El Alto ble holdt i en av de finere parkene nede i sør-sonen av La Paz. El Alto ligger høyt og kaldt og har ingen fine grønne parker. Derfor var det helt topp at barna denne dagen fikk boltre seg i lekeapparatene og på den grønne plenen. Etterpå ble de servert hamburger, juice og is før de fikk hver sin julegave.

På barnehjemmet
Den siste julefesten arrangerte Ellen og jeg for 16 barn som bor på et barnehjem på El Alto., hvor Ellen har jobbet én dag i uka. Det er egentlig mer et krisehjem for barn mellom 5 og 15 år, et slags midlertidig hjem, før de blir plassert på et annet barnehjem eller hos en fosterfamilie. Dette barnehjemmet ligger som sagt på El Alto, hvor tilstandene er langt enklere enn nede i La Paz.

Den økonomiske biten ble finansiert av julegavebudsjettet til Kari og Pekka (søstera og svogeren min). Det gjorde mye av planleggingen og innkjøpene veldig mye enklere for oss. Tusen takk:)

Her pakker vi inn et par sko, såpebobler, en tannbørste og noen slikkepinner til alle. (pluss noen gaver på fellesen).

Vi starta dagen med å dra i dyreparken, noe barna aldri hadde opplevd før. Ellen spurte en av guttene hva han gledet seg mest til å se. "Ehm...dinosaurene kanskje...?" (Et par små hull i basiskunnskapen kan man si. )

Dyreparken ble en stor hit. Fint vær, spennende dyr og storfornøyde barn.

Vi spiste også lunsj inne i parken. Det var utrolig herlig å se hvordan barna koste seg med å løpe rundt på gresset og leke. Utenfor barnehjemmet er det bare en liten betongflekk til å leke på, og bare ytterst sjelden får de komme utenfor barnehjemsmurene.

Etterpå dro vi tilbake til barnehjemmet. Der bakte vi pepperkaker og hadde juleverksted mens vi hørte på julemusikk. De fikk virkelig store øyne da jeg sa at de måtte bare spise så mye deig de orket, siden det er den som er best;) Etterpå delte vi ut gavene. De ble selvfølgelig lagt under treet, for det er jo ikke lov til å åpne gavene før på julaften.
Lenge etter at det hadde blitt mørkt og vi burde ha vært hjemme, innså vi at det nok var på tide å gå. Egentlig skal man ikke gå ute i gatene på El Alto etter at det har blitt mørkt. Kriminalitet er dessverre et veldig stort problem. Men det går jo som regel bra og vi hadde det så koselig.

Barna var imidlertid ikke helt enige i at vi skulle gå. Det ble klemming og takking og klemming igjen. Noen stengte for døra, mens de andre løp for å holde oss tilbake og gi oss enda en klem. Det var utrolig rørende å se hvor oppriktig glade og takknemlige de var.

Jeg har absolutt fått en anderledes jul. En jul hvor jeg har fått gitt noe annet enn bare nye ting til folk som har alt for mange ting fra før. Men ikke minst har jeg hatt en jul hvor jeg har fått utrolig mye igjen! Mange smil, mange takk og mange nye inntrykk. En jul jeg aldri vil glemme!

I skrivende stund sitter jeg hjemme i Sandnes. Oppholdet mitt i Bolivia er over, men minnene vil jeg alltid bære med meg. Disse månedene har lært meg mer og viktigere ting om verden, enn alle samfunnsfagtimene til sammen. Det har virkelig vært mye vondt å se, for den verden vi lever i er alt annet enn rettferdig. Men jeg har også fått se mye godt. Jeg har sett med egne øyne at det hjelper å hjelpe. Hver dag kan tusenvis av folk kjenne på kroppen at det hjelper det arbeidet som mange av dere hjemme i Norge er med og støtter, det er ikke bare på papiret.

Vi som trakk vinnerloddet og ble født i trygge, lille, rike Norge har et ansvar for å hjelpe andre til å få de samme mulighetene som vi fikk helt gratis. Jeg vil si at den beste og enkleste måten definitivt er å engasjere seg i/støtte et kvalitetssikkert arbeid som tenker langsiktig og bærekraftig. Første mann til mølle! Alle får være med;p

Det handler ikke om veldedighet, men rettferdighet.

"Jeg så livet der livet er.

Jeg blir revet og dratt, kontrasten er svær.

Er jeg noe mere verd enn han?

Hjelp meg Gud å være sann.

Ikke glemme, ikke overse,

men åssen gjør jeg det?

Herre, vær med."

En av utsendingene, Ben Tore Beisland, har skrevet en fin, men sterk sang, som kan gi oss alle noe viktig å tenke over. Gå inn på http://www.ilimitado.no/ilimitadono/2008/1/15/sang-av-ben-tore-beisland.html