Julefest og glede:)

Julekvelden

Ute er det kaldt og stjerneklart. Inne er de røde lysa er tent, treet er pynta og Jesusbarnet har funnet sin plass i krybba mellom Maria og Josef. Vi starter julemiddagen med å lese jule-evangeliet og synge "En krybbe var vuggen".

Nei, jeg sitter ikke hjemme i stua hos mamma og pappa. Den gode stemningen siver ut av vinduene i 3.etasje på Casa Alianza i La Paz. Fem volontører valgte å feire selveste julekvelden i Bolivia dette året. Det ble veldig anderledes og veldig koselig:)

Til tross for en uvant lokalisasjon inneholdt denne julaften også de gode vante tradisjonene som julestrømpe og "Tre nøtter til Askepott"...

...gudstjeneste med julespill...

...etterfulgt av en god middag, juletregang, gaveåpning og god stemning:)

En av gavene fra Norge innholdt til og med stjerneskudd som ble en stor slager senere på kvelden.

Julefester
Vi (det vil jo selvfølgelig si Ellen og jeg) fikk ti dager i La Paz, før vi skulle dra hjem til Norge. De dagene var fullspekket av besøk, diverse innkjøp og ikke minst julefester.

Vi fikk være med på begge hiv/aids-festene, som mange av dere der hjemme har vært med og gjøre mulig. Det ble kjempesuksess! Det endelige innsamlede beløpet ble på hele 57 900kr. Tusen takk!

Som budsjettert ble 22 000kr brukt på julegaver til barna, mens resten av pengene går til nyttige innkjøp til fordel for de samme barna det kommende året. Jeg kan dessverre ikke legge ut noen bilder fra festen. Da risikerer de hiv-positive å bli gjenkjent og dermed utsøtt fra skoler og arbeidsplasser. La Paz
På den første festen, for de hiv-rammede barna i La Paz, var det kjempeoppslutning, med hele 96 barn. Kun noen få familier manglet, fordi de bor svært langt unna. Festen ble holdt på Brosso, et populært sted med innendørs lekeapparater. Barna fikk is, kakao, det kom klovn og på slutten var det overrekkelse av julegavene fra dere.

Det var ganske tøft da jeg møtte to av barna "mine" fra barnehjemmet. Det var skikkelig koselig å se dem igjen, men når jeg tenkte på hva det innebar og hvilken framtid de har i vente, skulle jeg gjerne ha sluppet å møte dem der.

Noen av barna vi møtte kom uten foreldre. Bare noen uker i forveien hadde flere av dem mistet både mor og far pga AIDS. Andre kunne man se på gata dagen etter - som tiggere. Det er vondt å se, men også godt å vite at festen har nådd de barna som trenger det. Barn som trenger et avbrekk fra hverdagens utfordringer og kan komme å få en kopp kakao og en splitters ny sekk bare til seg selv.

El Alto
Julefesten for de hiv-rammede barna på El Alto ble holdt i en av de finere parkene nede i sør-sonen av La Paz. El Alto ligger høyt og kaldt og har ingen fine grønne parker. Derfor var det helt topp at barna denne dagen fikk boltre seg i lekeapparatene og på den grønne plenen. Etterpå ble de servert hamburger, juice og is før de fikk hver sin julegave.

På barnehjemmet
Den siste julefesten arrangerte Ellen og jeg for 16 barn som bor på et barnehjem på El Alto., hvor Ellen har jobbet én dag i uka. Det er egentlig mer et krisehjem for barn mellom 5 og 15 år, et slags midlertidig hjem, før de blir plassert på et annet barnehjem eller hos en fosterfamilie. Dette barnehjemmet ligger som sagt på El Alto, hvor tilstandene er langt enklere enn nede i La Paz.

Den økonomiske biten ble finansiert av julegavebudsjettet til Kari og Pekka (søstera og svogeren min). Det gjorde mye av planleggingen og innkjøpene veldig mye enklere for oss. Tusen takk:)

Her pakker vi inn et par sko, såpebobler, en tannbørste og noen slikkepinner til alle. (pluss noen gaver på fellesen).

Vi starta dagen med å dra i dyreparken, noe barna aldri hadde opplevd før. Ellen spurte en av guttene hva han gledet seg mest til å se. "Ehm...dinosaurene kanskje...?" (Et par små hull i basiskunnskapen kan man si. )

Dyreparken ble en stor hit. Fint vær, spennende dyr og storfornøyde barn.

Vi spiste også lunsj inne i parken. Det var utrolig herlig å se hvordan barna koste seg med å løpe rundt på gresset og leke. Utenfor barnehjemmet er det bare en liten betongflekk til å leke på, og bare ytterst sjelden får de komme utenfor barnehjemsmurene.

Etterpå dro vi tilbake til barnehjemmet. Der bakte vi pepperkaker og hadde juleverksted mens vi hørte på julemusikk. De fikk virkelig store øyne da jeg sa at de måtte bare spise så mye deig de orket, siden det er den som er best;) Etterpå delte vi ut gavene. De ble selvfølgelig lagt under treet, for det er jo ikke lov til å åpne gavene før på julaften.
Lenge etter at det hadde blitt mørkt og vi burde ha vært hjemme, innså vi at det nok var på tide å gå. Egentlig skal man ikke gå ute i gatene på El Alto etter at det har blitt mørkt. Kriminalitet er dessverre et veldig stort problem. Men det går jo som regel bra og vi hadde det så koselig.

Barna var imidlertid ikke helt enige i at vi skulle gå. Det ble klemming og takking og klemming igjen. Noen stengte for døra, mens de andre løp for å holde oss tilbake og gi oss enda en klem. Det var utrolig rørende å se hvor oppriktig glade og takknemlige de var.

Jeg har absolutt fått en anderledes jul. En jul hvor jeg har fått gitt noe annet enn bare nye ting til folk som har alt for mange ting fra før. Men ikke minst har jeg hatt en jul hvor jeg har fått utrolig mye igjen! Mange smil, mange takk og mange nye inntrykk. En jul jeg aldri vil glemme!

I skrivende stund sitter jeg hjemme i Sandnes. Oppholdet mitt i Bolivia er over, men minnene vil jeg alltid bære med meg. Disse månedene har lært meg mer og viktigere ting om verden, enn alle samfunnsfagtimene til sammen. Det har virkelig vært mye vondt å se, for den verden vi lever i er alt annet enn rettferdig. Men jeg har også fått se mye godt. Jeg har sett med egne øyne at det hjelper å hjelpe. Hver dag kan tusenvis av folk kjenne på kroppen at det hjelper det arbeidet som mange av dere hjemme i Norge er med og støtter, det er ikke bare på papiret.

Vi som trakk vinnerloddet og ble født i trygge, lille, rike Norge har et ansvar for å hjelpe andre til å få de samme mulighetene som vi fikk helt gratis. Jeg vil si at den beste og enkleste måten definitivt er å engasjere seg i/støtte et kvalitetssikkert arbeid som tenker langsiktig og bærekraftig. Første mann til mølle! Alle får være med;p

Det handler ikke om veldedighet, men rettferdighet.

"Jeg så livet der livet er.

Jeg blir revet og dratt, kontrasten er svær.

Er jeg noe mere verd enn han?

Hjelp meg Gud å være sann.

Ikke glemme, ikke overse,

men åssen gjør jeg det?

Herre, vær med."

En av utsendingene, Ben Tore Beisland, har skrevet en fin, men sterk sang, som kan gi oss alle noe viktig å tenke over. Gå inn på http://www.ilimitado.no/ilimitadono/2008/1/15/sang-av-ben-tore-beisland.html

Tid for fest!

I morgen går den store "hiv/aids-festen" av stabelen. En fest for alle barn i La Paz og El Alto som selv har hiv, eller har foreldre som er rammet av hiv/aids. Takket være deres hjelp fra Norge har vi klart å samle inn hele 55 000 nok!!! Helt Vannvittig bra :D!

Selve festen var budsjettert med 22 000 kr, et busdjett som fortsatt skal holdes. Alle de 126 barna får en sekk hver som inneholder en joggedress, en julekake og leke.

Her har spansklærerne våre og de andre ansvarlige kjøpt inn gavene.

Resten av pengene går til de samme barna i form av nyttige innkjøp fremover. Blant annet skolemateriell og ullundertøy. Det er også et stort behov for morsmelkserstatning til nyfødte babyer med hiv-smitta mødre og melkepulver til de litt eldre.


Ellen og jeg har kommet oss tilbake til La Paz i dag for å få med oss festen. Gleder oss skikkelig!

Tusen takk til alle som har vært med å lage en uforglemmelig fest for disse barna!

Adventstid og backpacking

"Ser du det?" sa Ellen og skjov meg bort mot vinduet. "Ser, hva?"

"Havet!" , sa Ellen. Jeg myste mot sola, og saa det enorme havet gape mot meg.

(inspirert av spor 2 paa Oslo Gospel Choir og Märtha Louise´s jule-cd "Det skjedde i de dager")

Ja, saann foles det naar man ikke har sett havet paa fire maaneder. Det var helt fantastisk!

Adventstid
Det er 7. desember. Hjemme er kveldene morke og klare. Gradestokken kryper ned mot null og noen steder har snoen begynt aa lave ned. Den gode og vante adventstida er godt i gang.Her er det ogsaa 7. desember, men gradestokken viser nesten 30 varmegrader og sola staar hoyt paa himmelen. Det er langt i fra den gode og vante adventstida som preger hverdagen. Heldigvis for meg (og oss begge) reiser jeg sammen med ei som er like glad i adventstid og julesteming som meg. Omstendighetene tatt i betraktning er vi ganske flinke til aa huske paa at det faktisk er desember, selv om vi gaar i shorts. Vi lager engler i sanden og staar paa sandboard i orkenen, men ikke minst har vi den (nesten) daglige adventsstunda. Da tenner vi adventslysa, horer paa julemusikk og leser koselige julefortellinger gjerne til en kopp kaffe og en mandarin. Om det er paa hotellrommet eller paa stranda varierer.

Backpacking

Vi har altsaa starta paa en 4 ukers backpackertur til Peru & Chile, og har gjort og opplevd en hel masse allerede.

Machupicchu

Etter den vellykka jungeluka dro vi til Cuzco hvor vi motte Andreas og tre kompiser, Tobbi, Truls og Henning. Vi dro rett paa en 4 dagers inka-trail inn til den bortgjemte byen Machupicchu. En stor og kjent ruinby som ligger langt inne i bratte, gronne fjell. Ettersom spanjolene aldri fant Machupicchu, er dette en av de storste kulturskattene vi har i verden.

Stien gaar gjennom dype, gronne daler, storslaatte fjell og over pass paa 4200 moh. Ruta gaar veldig mye opp og ned i trapper laget av stein, noe de stakkars leggene fikk kjenne paa i lang tid.
Det var veldig kjekt aa vaere paa tur, selv om det var en smule preget av turister og goder som egentlig ikke horer hjemme i fjellheimen (damer som selger sjokolade og basecamper hvor de serverer kald oel). Det var ogsaa plenty av baerere som lop rundt paa noen darlige sandaler med enorme oppakninger paa ryggen med turistenes telt og mat.

Da det begynte aa regne, var det godt aa kunne ta paa seg kvalitetssikkert regntoy.

De to mest fotointeresserte gutta nyter et pent motiv.

Hoydepunktet var helt klart da vi kom fram til Machipicchu den fjerde morgenen. Det er virkelig imponerende hva hva inkaene klarte aa konstruere med de store, tunge steinblokkene langt inne i de store fjellene for 600 aar siden!

Men hoyde-hoydepunktet var definitivt da vi klatret opp paa Waynapicchu (som du ser i bakgrunnen paa det overste bildet). Det var er helt fantastisk utsikt som utover hele omraadet!

Vi fant en ganske stilig plass for slakklina

Er hun ikke søt? Det var nesten som jeg trodde Tira (hunden min) også hadde funnet ut at hun skulle gå inka-trailen til Machipicchu.

Etter turen, sa vi hade til gutta og de to ansvarlige og ikke-navie jentene fortsatte paa egenhaand. (Ta det med ro mamsen. Vi har erfart at alt ordner seg for snille piker;p)

Cuzco

Vi Tilbrakte tre dager i den fantastisk fine byen, Cuzco. Der motte vi bl.a igjen Kirsty og Shannon (som vi ble kjent med i jungelen), opplevde det yrende bylivet, vi hadde en herlig og trengende masasjetime og provde paragliding. Folte virkelig at jeg fikk en samkebit av hvordan ornene har det naar de svever av gaarde. Jeg fikk meg ogsaa en morsom ridetur oppe i fjellene. (Det var saa vellykkket Paps, at jeg bestiller veldig gjerne en ridetur paa oksnevad sammen med deg naar jeg kommer hjem!)En kveld spiste vi på en veldig god japansk restaurant...med pinner og på gulvet naturligvis.

Fly away

Huacachina

Etter Machupicchu-turen hadde de to velorganiserte jentene egentlig ingen fastlagte planer. Det eneste vi vet er at vi vil reise langs vestkysten av Sor-Amerika. Saa vi satte nesen mot den salte havlukta. Paa veien stoppet vi en natt i Huacachina (Ica). Det er en oase midt i orkenen hvor det ligger mange hostal, orkenbiler og sandboards.

Vi ralla rundt i sandynene noen timer i en utrolig morsom berg-og-dal-bane-vogn (orkenbil) og sandboarda i sandyner saa store som fjell. Utrolig goy!

Sandengelen til Ellen

Paracas

Vi fortsatte missionet vaart ut mot havet og endte opp i Paracas (Pisco). En bitteliten landsby midt paa vestkysten av Peru. Vi bada i saltvann, chillan paa stranda, spilte beachvolley ved vannkanten, spiste middag med utsikt utover horisonten og not to herlige dager.

Det skal ogsaa sies at vi ble med paa en baatur ut til noen oyer som har den storste tettheten av fugler og sjolover jeg noen gang har sett! Faktisk var den tidligere hovedeksporten til denne delen av Peru fugleskit (gjodsel).

For vi skulle paa neste nattbuss, gikk vi for aa finne oss noe mat paa en resturant naer Plazaen. Politiet i byen syntes imidlertid at det var uhort at to smaa jenter skulle gaa alene paa den maaten, saa de insisterte paa aa gi oss politieskorte fram til restauranten og vente utenfor til vi var ferdige. Vet ikke helt hva som var den egentlige grunnen, men han marsjerte i hvert fall stolt av gaarde i sin prangende politiuniform.

Arequipa

Den 5. desember bussa vi videre til Arequipa, helt sor i Peru (litt opp i fjellene igjen). Der var vi i 2 dager, rafta en morsom elv og opplevde nok en utrolig fin by!

Arica...

...ligger helt nord i Chile, rett ved grensa. Etter flere anbefalinger om aa heller dra til Iquique i stedet for Arica, var planen aa overnatte her i Arica bare én natt og dra videre morgenen etterpaa. Vi skulle bare gaa innom hostalet til Kirsty og Shannon, som var i Arica for et par dager, og si hade. Paa dora vi banket paa stod det skrevet med koselige bokstaver "A home away from home", og det var virkelig det det var. Det var saa koselig at 1 time har blitt til 3 dogn;p. Hostalet heter "Sunny days", det har ei koselig julepynta stue, en stor og god frokost som er inkludert i prisen (med masse frukt), et eget stort kjokken hvor vi har laget kanongod, hjemmelaget mat i 3 dager, et stort gronnsaksmarket og supermarket rett rundt hjornet. Og ikke minst 5 min spasertur til stranda. Vi har virkelig faatt chillan paa stranda, bada masse, bodysurfa og spilt beachvolleyball. Som prikken over i-en motte jeg en jeng kitere og fikk prove kiten til han ene en liten stund:D :D :D! Det var ikke saa veldig mye vind i gaar, men jeg skal ned igjen i dag og regner med det er konge forhold da;)

Avskjedsbildet med Kirsty og Shannom, et utrolig koselig par fra New Zealand som vi har reist en del sammen med.

Selv om det er shorts og sommertemperatur glemmer vi ikke hvilken maaned vi er i. Saa i kveld skal Ellen og jeg ha en skikkelig pepperkakebakstkveld og faa opp julestemningen igjen:)
I morgen drar videre til Iquique og tilbringer de siste seks dagene av backpackinga der. Sol, strand, surf og adventstid:)

Som dere forstaar er det noen veldig anderledes dager . Det er virkelig spennende og goy aa vaere backpacker for fem uker. Spesielt digg er det at vi har saa lite planer. Vi gjor faktisk akkuratt som vi vil, og planlegger akkuratt saa lite vi vil. ...og saa er vi saann noen lunde enige om alt:)

Selv om vi har noen veldig fine uker naa, er jeg ogssa veldig glad for at jeg i hovedsak har bodd paa et sted, og paa den maaten blitt kjent med spraak, kultur, folk og land paa en ikke-turistmaate.

Ha en virkelig fin og fredfylt adventstid alle sammen!
...og saa maa det sies at jeg gleder meg skikkelig til aa komme hjem til gode, gamle Norge, naar den tid er inne!

Jungelkvinnene

Ja, vi har altsaa tilbrakt en fantastisk uke i jungelen :D! Min eminente kollega, Ellen Hesselberg, har skrevet et spennende innlegg fra den uka. Her skal dere faa lese hennes tanker om turen, som er rimelig like mine kan du si. (etter aa ha bodd sammen i 1,5 aar begynner man aa tenke ganske likt om det meste ;p)

Enjoy:)

En og to og tre aligatorer, fire og fem og seks aligatorer, sju og åtte og ni aligatorer, ti aligatorer små..

Bare femti minutters flytur fra La Paz ligger Rurrenabaque, en liten landsby i utkanten av Amazonasjungelen i Bolivia. Fra tørre, tettbebygde og folksomme La Paz kommer vi til en utrolig sjarmerende landsby, med mopedtaxier og shortskledde, smilende folk. Det er så annerledes at en skulle tro at det er to ulike land, på to ulike kontinent. Så grønt, så varmt og en utrolig chill atmosfære. Det er liksom ikke noe stress her. Herlig! Foruten myggen er det rene paradiset! Ingeborg og jeg har begynt på reisen vår. Etter tre måneder som volontører skal vi ut å utforske Sør Amerika. Pampasen og jungelen var første målet. Vi startet med en tredagerstur i Pampasen, utkanten av jungelen.

Flystripe eller fotballbane?

Pampasen er perfekt for turister, for en er garantert aa se mange dyr. Og ikke bare fugler og apekatter, men aligatorer, forvokste marsvin og skilpadder. Og er du heldig faar du med deg en anakonda og rosa delfiner!

Vi satt i en elvebaat med paajengsmotor og toeffet oppover elva. Rambo het guiden vaar! Vi var i gruppe med June fra japan, og Shannon og Kirsty fra New Zeeland. Et utrolig bra par, som vi har hengt endel med i ettertid! Allerede etter femti meter skimter jeg noe som kan se ut som en krokodille. Maatte kloe meg i oeynene. Ser jeg riktig eller er det en toemmerstokk? Like etter ser vi denne rusken, staaende som en statue med munnen aapen. Er den utstoppet? Saa rolig, men likevel saa levende. Like etter sa vi en til, og enda en og enda en til.. Etterhvert saa vi saa mange at det var ikke vits aa snu hodet til andre siden naar vi passerte en aligatorfamilie. De var overalt! Elva var full!

Aligatormat

”Ja, da kan dere faa lov til aa ta et bad” Rambo gliste. ”Hae? Tuller du? For hundre meter siden passerte vi en aligatorfamilie, og du sier vi skal bade her! Nei, nei.” Jeg kunne ikke skjoenne hva som gikk av guiden vaar. Vi var ikke en saa ille gruppe. Hvorfor villa han da gjoere oss til aligatormat? Var han lei av tuister? ”Slapp av”, sa han beroligende! Her bor det fire rosa delfiner. Og alligatorene liker ikke delfiner, saa paa dette omraadet er det trygt aa bade” Etter litt noeling vaaget vi oss forsiktig ut i det brune vannet. Haanden ble borte bare ti cm under overflaten. Hadde jeg i det minste sett bunnen, saa hadde det ikek vaert like skummelt. Naa anete jeg ikke hva som er under meg. Men det var herlig. Solen sto hoeyt paa himmelen, og det var fryktelig varmt. Valget var aa bli stekt levende eller spist av en aligator. Jeg gikk for aligatoren! Etterhvert saa vi de rosa delfinene som lekte rundt oss. Ikke inntil oss, men ganske naerme. Og alligatorene fikk ikke gringokjoett denne dagen.

Herlig chill-out bildet;)

Paa kvelden dro vi ut for aa lyse etter krokodiller og andre skumle skapninger. Aligatorene liker aa jakte om kvelden. Vi lyste rundt oss med lommelykt, og overalt saa vi to lysende gule oeyne. Aligatoroeyne. Det saa ut som reflekser, saa lysende var de.

Forskere paa dyreekspedisjon

Dag to dro vi ut paa anacondajakt. Anaconda er en av vedens stoerste slanger. De er lettest aa oppdage i solskinn, og vi hadde totalt motsatt vaer. Etter en halvtime aapnet himmelen seg og slapp ned regn tilsvarende atlanterhavet. Har aldri opplevd saa mye og saa hardt regn foer! Men det var moro! Den toerre og sprekkede leira ble fort til myk, klissete slam, og snart var det store pytter overalt! Med gummistoevler og regntoey maatte de testes! Hopp og splash! Som en liten unge hoppa jeg fra pytt til pytt saa soela sto overalt! Regnet ga seg etterhvert, og vi var saa heldige aa faa se en anaconda. En ganske lite, et par meter, og brannskadet! Men vi saa ihverfall en!

Frister et bad? De store flekkene er aligatorer, de sma runde er pirajaer! Stup ut i!
Etterpaa dro vi paa pirajafiske! Det var bare aa slippe ut snoeret og saa nappa det! Det var saa mange av de. Og i den samme elva som vi tidligere hadde bada! De fikk kjoett aa spise, og en priaja var saa heldig aa faa smake paa Ingeborg sin finger! ”De er ikke saa farlige, sa Rambo og stakk fingeren hennes inn i gapet paa pirajaen! Og selvfoelgelig bet den! Og vi fikk bruke

Ingeborgblod paa agnet!

...og her ser du resultatet av det.

Shannon med en krokodille

Godgruppa!

Dyr i pampasen

Skilpadder i rekkevis

Capiuvara, det forvokste marsvinet!

...og en fin liten prins.

Jungeltur!

Jeg er ekstremt fasinert av jungelen og alt den har å by på. Har nettop lest en bok "med jaguarens kraft" som handler om en norsk mann som lever et år i jungelen. Utrolig spennende, og jeg virkelig levde meg inn i beskrivelsene hans. Nå fikk jeg lov til å oppleve selv.

To dager i jungelen er jo ingenting. Ikke fire heller, men det er ihvertfall bedre enn to, som var vår plan. Men etter mye om og men fikk vi byttet flybillettene slik at vi fikk til en firedagerstur! Og det var verdt det! I tilleg var vi maks heldige! Vi var kun Ingeborg og jeg, guiden Taz og en kokk! Vanligvis er man minst fire, men vi fikk til en spesialavtale. Vi ble godt kjent med Taz paa pampasturen, da han var guide for en annen gruppe, og ville veldig gjerne ha han med som guide! Og han ville gjerne reise med oss. Jo faerre, jo bedre og jo mer eksotisk blir det. Kokka var utrolig hyggelig og laga god mat, men aa ha med kokk tok bort litt av det eksotiske.. Og jeg har aldri sett noen bruke saa mye olje som hun gjorde. Vi var borte i 4 dager, var fire personer og hun brukte 2l matolje. Hjelpe meg. Ikkeno slankekur ihvertfall.

Foerste dagen kjoerte vi baat inn til foerste leirplass, bestaaende av to veldig enkle hytter med straa paa taket. Vi ble introdusert for jungelen og litt av det den har aa by paa. Fordi det kun var Ingeborg og meg saa fikk vi gjort masse! Vi hadde og de samme oenskene for turen, og var veldig ivrige paa aa laere mest mulig! Paa kvelden gikk vi ned til elva for aa fiske kveldsmat. Utrolig herlig aa sitte under stjernehimmelen og bare hoere paa alle de forskjellige lydene fra jungelmoerket. Ingeborg fikk en stor fisk paa flere kilo, jeg fanget bare en toemmerstokk.

”Huff, for en stank. Hva er dette forno? Aesj.” Vi var inne i jungelen. Snoeftende lyder var rundt oss. ”Pigs” hvisket guiden. ”Wild pigs” Mellom traer og groenne planter kunne vi skimte noe svart som beveget seg, samtidig som den svarte klumpen lagde noen rare, knekkende lyder. ”hysj”, hvisker Taz og bevegde seg sakte mot dyret. Han gikk uten en lyd. Jeg proevde det samme, men hadde ikke den samme elegante bevegelsen. Han fortalte at de lever i store flokker, opp til 1500 paa en gang. Og de kan drepe et menneske. Det er sjelden, men kommer en midt oppi de er det ikke annet aa gjoere enn a klatre opp i et tre hvis en ikke vil bli grisemat. Ploetselig begynte taz aa lope. Det gikk ikke helt opp for meg hva som foregikk, men vi maatte bare foelge etter. Kom svinene etter oss eller loep vi mot de? Var vi i fare? Grein i ansiktet, tett jungel, masse groent. Hvor ble det av Taz. Faa meter etter at han hadde startet aa loepe hadde vi mistet han. Men vi bare loep. Vi manglet kunsten aa loepe i slik tett skog. Litt leende, og litt med hjertet i halsen. Etter en stund moette vi en leende guide, som fortalte at han bare ville se reaksjonen vaar. Jeg var igrunnen glad for at det bare var en spoek, for akkurat den dagen var jeg ikke klar for aa bli villsvinmat.

Det som fasinerer meg med jungelen er alle de ulike artene, både planetarter og dyr som lever sammen. Det er mye lyd, hele tiden, overalt. Men likevel så er det en ro i lydene. Høres kanskje helt rart ut, men det er liksom slik det skal være i en jungel. Det er natulerlig støy, ikke biltrafikk eller bråk fra surrende pcer. Det er ekte! Du kan finne omtrent alt i jungelen. En må bare vite hva som er hva. Og det er mye. Jeg har sett så mange ulike trær som har egne evner, noen medisinske, noen som bærer spiselige frukter og andre som er giftige. Men de er i mine øyne helt like. Og det finnes et tre eller plante for alt, nesten i hvert fall. Har en problemer med nyrene, finn et tre og lag te. Trenger du saape, men ikke er i naerheten av butikken. Ikkenoe problem. Finn et oransje baer og bruk den isteden! Ingen skal si at en ikke kan vaere renslig inne i det groenne havet av ulike planter! Og noetten inni kan bli fin som smykkeperle. Kanskje du er toerst? Finn vanntreet og drikk deg utoerst. Saa mye rart! Trenger du en sekk, finn en palmegren og flett deg en.

Ingeborg er for saa vidt mest glad i melk

Naturlig tegneark!

Jeg fikk testet ut ansiktimaling!

Dag nummer to ankom leir nummer to etter fem timers gange. Leiren hadde ikke vaert brukt paa en stund, saa den maatte ryddes for loev og andre ting paa omraadet. Materialet var en bunt palmeplader som fungerte mye bedre enn en kost. De to neste nettene skulle vi sove paa bakken, med kun et mosqitonett over oss. Etterpaa tok vi en herlig dukkert i elva!

En annerledes fisketur

”Come, we are going fishing” Fisking har jeg proevd foer, men aldri med pil og bue. Det fikk vi aldri tid til aa prove heller, men fikk vaere med da Taz demonstretre hvordan. Stille, stille listet vi oss langs elvebredden. ”Okay, follow me” Taz gikk foerst med spent bue, og vi kom listende etter. Vi skulle visst ut i vannet. Forsiktig svoemte vi etter. Vi maatte ikke beroere bakken for det ville fisken hoere. Utrolig spesielt aa se denne type fisking, men det var utolig moro. Vi ble liggende igjen i vannet, mens Taz gikk opp paa andre siden for aa faa bedre oversikt. Og etter en stund kom han tilbake med en fin fisk!

Paa kvelden fikk vi oeve oss med pil og bue, og med god progresjon! Hadde aldri trodd jeg skulle like det saa mye!

Ingeborg tester en annen form for skytevaapen.

Tidlig dagen etter sto vi opp for aa hoere paa jungelen som vaaknet! Sola hadde ikke helt staatt opp da vi vandret innover jungelhavet. Lyder var overalt, men de mest overdoevende var lydene fra howling monkeys! Ekstremt hoeye lyder fra vesner paa rundt en halv meter.
Alt livet i jungelen er utrolig fasinerende. Jeg skal definitivt tilbake for en lengre jungeltur. Aiaiaiai!