Arbeidsdagene er over, men inntrykkene lever videre!

Plutselig var det slutt. Siste dag på fotballtrening, siste dag på infokontoret og siste kveld på casaen. De bare var der plutselig, som vinterens første snødag.

Foran oss nå ligger fem uker med loffing i Sør-Amerika:) Nå er planen at Ellen og jeg først skal en uke på jungeltur, før vi reiser videre Peru og går den kjente inka-trailen til Machu Picchu. Deretter reiser vi endelig ut til den etterlengta kysten og nedover i Chile, uten noen særlig fastlagte planer. Kanskje legger vi ruta innom Argentina før vi vender nesen "hjemover" til La Paz for å feire jul. Ja, du leste riktig. Ingeborg, som elsker adventstid og julekos, skal ikke feire jul hjemme hos mamsen i år. Det er litt skummelt å tenke på, men det blir nok også veldig spennende. Det er viktig å nytte sjanser når de er her. Det er også veldig godt å vite at når vi nå legger ut på en såpass lang reise, trenger vi ikke si hade til alt her i byen med en gang, for vi kommer jo tilbake.

Mange inntrykk
Når jeg tenker tilbake er det virkelig mange inntrykk som har festet seg i bakhodet, både gode og vonde. Disse månedene har lært meg utrolig mye om forskjellige kulturer og et liv med en hverdag i fattigdom. Da er fokuset retta mot hvordan dekke basisbehovene, i stedet for hvilken flatskjerm man skal velge til hytta.
Ikke minst har jeg sett at det nytter å hjelpe! Man kan ikke ”redde verden” i en håndvending, men ved å støtte et kvalitetstrikt arbeid som tenker langsiktig og bærekraftig, kan man være med å løfte opp et helt samfunn. Et samfunn som stadig får utvikle seg i riktig retning, og familier som får kjenne forandringene på kroppen.

Disse månedene har som sagt gitt meg masse, og jeg håper jeg har fått gitt noe igjen. Kanskje den viktigste hjelpa er inntrykkene og engasjementet jeg tar med meg hjem til Norge. Men de små enkeltepisodene og de mange smila er også viktige i hverdagen jeg har hatt her nede.

Den siste dagen jeg var i La Paz bestemte jeg meg for å besøke det barnehjemmet jeg jobbet på den første måneden, uansett hvor dårlig tid jeg hadde. Da jeg kom inn porten stod ei av jentene ”mine” ute på plassen for å hente brød til resten av ungene. Da hun så meg, slapp hun alt hun hadde i hendene og ropte ut navnet mitt. En blanding av glede og overraskelse lyste ut av øynene hennes, mens hun løp i mot meg med to små utstrakte armer. ”Det er noe som gleder et mors hjerte”, som mamsen pleier å si det. Gjensynet med barna var fantastisk! Vi lekte og sang alle de norske sangene som de fortsatt husket.
De barna har jammen gitt meg mange minner jeg sent vil glemme.

Julefester
Materielt sett har ungene på dette barnehjemmet det ganske bra. Verre er det for barna på krisehjemmet hvor Ellen har jobbet en dag i uka. Økonomisk sett sitter de mye dårligere i det og de har langt færre volontører. Derfor har Ellen og jeg tenkt å lage en julefest for de 18 ungene som bor der. For meg vil det gjøre julefeiringa enda mer meningsfull og det gir meg selv en bedre grunn til å bli her i jula.

I tillegg til denne julefesten, skal Misjonsalliansen i samarbeid med volontørene, lage en julefeiring for hiv/aids-rammede barn. Jeg har sendt ut en mail til mange av dere, men jeg legger ved mailen her også. Dette er et unikt tilbud dere bare må benytte dere av;)

”Heisann folkens:)
I år er dere så heldige at dere skal få være med å lage en super julefest for HIV-smitta barn i storbyen El Alto i Bolivia.

Som mange av dere vet har jobbet for Misjonsalliansen i Bolivia dette halvåret og har sett at behovene er kjempestore! Et av Misjonsalliansen sine hovedprosjekt er retta mot de HIV-smitta og forebyggende arbeid mot HIV/AIDS. Sammen med spansklærerne våre har vi volontører funnet ut at vi har lyst å gjøre en innsats for å lage en julefest for barna som er rammet av HIV/AIDS.

"Hvorfor: Barn som er HIV-smittet eller har foreldre som er HIV-smittet lever under svært vanskelige sosiale og økonomiske forhold. Mange får hyppige infeksjoner og sliter med økte medisinske utgifter. Stigmatisering, uvitenhet og diskriminering av HIV-positive i landet gjør at HIV-smittede barn lett blir fryst ut av skolesystemet og andre miljøer som er redde for smitte. HIV-positive foreldre mister lett jobben og dermed inntekten. De HIV-affiserte familiene har derfor liten mulighet til å kunne stelle til noe ekstra for barna sine ved juletider."

Jeg har et skriv om Misjonsalliansens HIV/AIDS-prosjekt og et skriv om julefesten (hva som er hensikten med en slik fest og et budsjett om hva pengene skal gå til). Dersom du ønsker litt mer informasjon om prosjektet er det bare å sende en kort mld/skrive en kommentar, så skal jeg gladelig sende det til deg. Dette er en unik mulighet til å gi barn i fattigbyen en ekstra kjekk jul!

Vi kan gjøre noe for de barna som mangler mulighetene vi selv har!
Ved å budsjettere 200 nok per barn kan de få en treningsdress, en skolesekk og en liten leke. Beløpet du har lyst til å gi er imidlertid helt valgfritt. Alt hjelper!

Viktig informasjon:

Bruk kontonummer 30001909351 og merk innbetalingen ”Julefest 08” hvis du vil være med å gi din gave!

Kontoen er en norsk og disponeres av Misjonasalliansen sine prosjekt i Bolivia, men det er viktig at dere merker gaven med "Julefest 08"!!!

Du kan selvfølgelig gi gaven selv, eller kanskje vet du om en bedrift som trenger et bra juleprosjekt å støtte? Det beste er om du kan sette inn pengene så fort så mulig, slik at vi kan planlegge festen og kjøpe inn gavene!

Tusen takk for din støtte! Det vil gi mange glade smil i en fattig hverdag.

Ellers kan jeg jo legge til at jeg har hatt et utrolig bra, opplevelsesrikt, meningsfylt og inspirerende halvår! Jeg er virkelig stolt av å få være en del av Misjonsalliansens arbeid her i Bolivia, Sør-Amerikas fattigste land. Det er absolutt et kvalitetsrikt og bærekraftig arbeid!

Et annet hett julegavetips er å gi en gave fra deg eller andre til enten skoleprosjekt, vannprosjekt, mikrokreditt eller til funksjonshemmede. Gå inn på misjoinsalliansen.no for mer informasjon.

Jeg takker for oppmerksomheten og gleder meg til å se dere alle igjen:)
Stor hilsen fra Ingeborg!

...OG HUSK:
Vi kan gjøre noe for de barna som mangler mulighetene vi selv har! "

(Bildene er verken av barna på barnehjemmet eller barn som er rammet av hiv/aids. Bare sånn det ikke blir noen misforståelser)

Sekstusenogåttiåtte

En fullspekket stjernehimmel lyser opp snøen foran oss. Det knirker i stegjerna og isøksa er god og støtte seg til når du føler du ikke har nok oksygen til å holde kroppen oppreist. For hvert steg nærmer vi oss sakte det høye målet vi alle har i tankene. I det vi runder det siste hjørnet, ser vi det. Der ligger toppen, Huayna Potosi 6088 moh. Aldri har den vært nærmere enn den er nå. I tre måneder har vi gått med lengtende blikk og latt tankene leke i bakhodet, og nå står vi altså her. Kun 150 høydemeter i fra. Aldri har jeg vært så sikker på at jeg skal klare det.

For to dager siden ble elleve spente nordmenn kjørt inn til foten av fjellet. Deriblant brodern som er på besøk sammen med to kompiser som er på reise i Sør- og Mellom-Amerika.

Alle sammen var klar for en fin helg på fjellet, men selvfølgelig var også ønske om å stå på toppen søndag morgen veldig sterkt. Aldri har organiseringen av en tur vært så enkel. Vi hadde med oss seks guider som ordnet alt av utstyr og transport, satte opp telta når vi kom fram og ropte når maten var servert.

Dag 1

Første dag gikk vi opp til en liten bre hvor vi øvde på bruk av stegjern og isøks. Litt isklatring ble det også.

Slik som andre skikkelige ekspedisjoner, måtte vi selvfølgelig ha leiren et stykke lenger nede for å få avklimatisert oss bedre. Da kvelden kom ble maten servert, vi spilte kort, tygde coca og koste oss, mens llamaene gikk og beitet utenfor. Noen trakk seg tidlig tilbake, sammen med tømmermannen inne i hodet og krysset fingrene for at han har dratt i løpet av natten. Da klokka ble så mye som ni, la de fleste seg. Ellen og jeg krøp oppi soveposen og mimret om gode folkehøyskoletider med tur og telt.

Det som både er annerledes og spennende med en slik tur er høyden. Du kan ikke bare bestemme deg på forhånd for at du skal gi alt og gå på selv om du er trøtt. Dersom høydesyken tar deg ordentlig er det ikke lenger et spørsmål om du skal fortsette, du må bare komme deg ned igjen. Det mest spennende er at man aldri kan vite hvem som blir rammet (så lenge du ikke bor på den høyden vanligvis). Du kan være godt trent, sterk i kroppen og vant til tøffe turer, men likevel være den første som må snu.

Dag 2

Dag 2 startet samtlige dagens etappe fra 4700 moh til 5130 moh, noen med litt mer hodepine enn andre. Vi hadde ikke lange turen foran oss, men det lureste vi kunne gjøre var å gå så rolig vi bare greide. Himmelen var blå, sola skinte og det var herlig å være på tur.

Etter tre timer med litt gåing, mye pause og mange bilder kom vi fram til ei sjarmerende liten steinhytte. Der skulle vi tilbringe ettermiddagen og gjøre klart utstyret til nattens toppstøt som startet klokka 01.00.

Klokka sju krøp vi oppi soveposen for å prøve å få litt søvn før nattens innsats. Jeg vet ikke om det var nervene eller bare det at det føltes litt unaturlig å skulle legge seg klokka sju en lørdags kveld, men søvn ble det i hvert fall lite av.

Toppstøtet

Klokka tolv begynte vekkerklokkene på sovesalen å ringe og ute lyste månen om kapp med stjernene.

Vi kunne ikke blitt heldigere med været, i en tid som vanligvis sier klart i fra om at regntida er på vei. Vi tok på oss utstyret og pakket topptursekken, som ikke skulle inneholde stort mer enn vann, sjokolade og fotoapparat (noe som er stikk i strid med hva jeg har lært i løpet av to år på folkehøyskole). Utenfor bandt vi oss inn i taulag på tre og tre. Jeg hadde guiden foran meg og Andreas bak meg.

Jeg kjente spenningen knytte seg i magen. Jeg ville så gjerne, men visste at det var ikke viljen som bestemte. Vi gikk rolig og jevnt med en del små stopp innimellom. Stort sett hele natta gikk vi på bre. Det ante meg at noen steder var traseen så bratt at jeg var bare glad til at det var mørkt. Både pust og bein merket godt at vi ikke befant oss ved kysten, men så lenge vi tok det rolig, gikk det uten problemer for taulaget vårt. Det var imidlertid ikke alle som klarte å nyte turen like mye, og flere var på nippet til å snu.

Så er det vi runder det siste hjørnet og ser den mektige toppen trone foran oss. Til tross for skallebank og oppkast, er vi fortsatt ti stykk igjen da vi står 150 bratte høydemeter under toppen.

Vi gjør oss klar for sjarmøretappen.

Vi følger en labyrint mellom alle bresprekkene, noen av dem må vi hoppe over. Så kommer det skumleste partiet på hele turen. Vi skal nemlig klatre opp ei (nesten) loddrett steinrøys, med stegjern på beina og isøks i hånda.

Selve klatringa er ikke veldig teknisk vanskelig, men konsekvensene kan være store. Dersom jeg sklir, kan jeg rase ut store steiner på Andreas som klatrer under meg uten hjelm, og guiden har ikke nubbesjangs til å holde meg igjen. Meterne nedenfor er mange!

Vi kommer oss heldigvis trygt forbi steinpartiet og følger den siste ryggen opp mot toppen. Sola melder sin ankomst om kort tid ved å farge himmelen rød. På høyre side raser isveggen 1000 meter rett ned. Guiden, som ikke er stort eldre enn meg, forteller om den gangen han klatrer opp hele isveggen, fra 5000 moh til 6000 moh. Det føles nesten som om vi går på kanten av livet.

Så skjer det! Vi klatrer over den aller siste kanten. Vi er på toppen!

Jeg bryter ut i et gledeshyl

der jeg står i soloppgangen og skuer utover den store fjellkjeden Cordillera Real i nord, El Alto i sør og Titicaca-sjøen i vest. Det er bare fantastisk!

…og ned igjen…

Vi reagerer som sagt veldig forskjellig på høyden. Min hodepine kommer ikke før vi starter på nedturen, men det er ikke mer enn at jeg klarer å nyte turen ned, som går i herlig morgensol.

Både lufta og snøen blir raskt betraktelig varmere og gensere blir gledelig lagt i sekken. Det føles nesten som å være på påsketur i strålende vær. Vi mangler bare kvikk-lunsjen og skiene.

Mistanken om at vi hadde gått opp et rimelig bratt parti, blir bekreftet da vi på nedturen blir sikret med isskruer og tau i akkurat samme bakke. Men guidene er erfarne breførere og ordner opp uten problem.

I den siste bakken ned til hytta har vi fått så mye energi at vi bare løper nedover, fortsatt i taulag. Vi er jo bare på 5200 moh. På hytta blir vi servert suppe, før vi pakker med oss alle tinga og går den siste biten ned til veien. Klokka har bare blitt ni om morgenen og jeg sovner momentant i det vi setter oss i bilen som kjører oss hjem til Casa Alianza.