Heia Bolivar!

På søndag va me på tidenes fotballkamp:D
Di to store lagå i La Paz sko spilla mot kverandre; Bolivar og The Strongest. Me måtte foreta en vanskelig avgjørelse på hvilket lag me sko heia på. Te slutt endte me opp på Bolivar, grunnet finest navn og farge:p Me jekk te innkjøp av riktige drakter og diverse stash, sikra oss supre plasser, lærte oss heiaropa (vertfall nesten ordrett:p) og sklei rett inn i supporterjengen! Kampen svarte te forventningane og vel så det! Den va full av mål, frispark, skader, gule og rød(t) kort, straffe og bra spill,men The Strongest møtte sin overmann, og me vant 4-2:D. Eg tror ikje Tigerne, supporterane til The Strongest, likte så godt utviklingen i kampen og svarte med å fyra opp et stort bål midt på fullsatte tribuner! Det blei bare større og større, men politifolkå syns nok det va mer spennande med fotbalkamp enn å slukka brann. Di fekk heldigvis kontroll te slutt og kampen blei blåst av uten større opptøyer.


Tidligere på dagen va me på et STOOORT marked i El Alto (den fattige delen av byen), i vertfall på en brøkdel av det. Der kunne du kjøba alt i fra verktøy og ståltråd te brukte gensere (for 1,50 nok), fotoapparat (muligens óg brukte) og mye mye mer. Dette foregår på 4000 moh, på kanten av en enorm skråning med utsikt ut øve heile La Paz og snøkledde 6000 meters fjell rundt. Skikkelig kodak-motiv, men kameraet hadde nok ikje fått retur-billet, så eg tårte ikje ta det med opp.

Månedalen

I dag har Kristin, Mari og eg vært på en koselig lørdagstur i Månedalen. Itte en 15-minutters busstur så stod me midt oppi et veldig spesielt landskap! Det va nogen utrolig tøffe fjellformasjoner som nok skyldes mange mange års påvirkning av vind og vann. De minne faktisk litt om "dryppesandslottå" me lagte når me va små, for de som har prøvd det;) Det va lagt ei meget turistvennlig turløypa, på en liten time, rundt omkring i dalen.
På toppen av ein stor stein stod en mann å spilte på alle mulige instrument.







Her kan du se Djeveltannå i bakgrunnen.













Nå har forresten alle voluntørane komt, 7 stk. Så i kveld e me (+de to studentane) invitert hjem t ein av de norske familiane:)
...og i mårå ska eg opp på El Alto, for fysste gang, på et kjempestort "loppemarked". Det blir spennande. Hvis me komme oss heile ner derfra, ska me gå på tidenes fotballkamp mellom de stysste lagå her i La Paz, Bolivar og The Strongest:) Heia Bolivar!

Muela del diablo.

I går våkna me opp t strålande sol (nok en dag) og di store lørdagsplanene bestod i å bestiga Djeveltannå, et fantastisk stilig fjell litt utfor La Paz, 3775moh (Casa Alianza ligge på ca 3500moh). Turmedlemmene bestod av Kristin, Mari (di to studentane som e her) og meg. Turen , på ca 4 timer, blei stor suksess. Det va utrolig tøft å se byen fra et nytt og høgere perspektiv og veldig herlig å gjør en litt sånn "helge-ting", anderledes fra kverdagen.Landskapet e, som sagt, utrolig stilig og anderledes fra Norge. Me tog buss te ein landsby ca 25min vekke, betalte 1.20nok, og starta på stigningen som va litt på vei og litt på sti. Det blei ganske mange småstopp kor me heiv itte pusten og skyldte på at me måtte nyta utsikten;p. Plutselig kom me te ein bitteliden landsby langt oppe i fjellene med egen skole og fotballbane. Når me kom t foten av selva "tannå" måtte me klatra opp den siste delen, en klatretur som fekk pulsen te å øka ganske kraftig i enkelte parti, men det va veldig verdt det når me kom opp! Kjekke dag:)
























Utsikten over La Paz med El Alto- platået bakerst.











Illimani i kvit drakt, 6438moh

En dag i La Paz.

Eg våkne sånn i 8-tiå, litt før vekkerklokkå, og tar på meg sokkane av allpakkaull. Eg trekke fra gardinene og storbyen La Paz komme t syne med store bygninger, mange biler og mye folk. Men det e ikje det som trekke te seg oppmerksomheten min. Rundt heile byen ruve store, majestetiske fjell på 5000-6000moh. Bakerst og høgast trone Illimani i kvit drakt.
Klokkå ni komme Katja, spansklæreren min, ei sprudlande jenta som e kjempeglade for at hu har jobb her på Casa Allianza (som e navnet på huset me bor i) di 4 ukene voluntørane ska ha spanskopplæring. Itte tri tima med meg som einaste elev i ”klassen” kjenne eg at det e godt med pause og eg sette meg på ”terrassen” og spise lunsj. Nå litt utpå dagen e d steikande varmt i solå, sjøl om de fortsatt kalle det vinter her nere. Temperatursvingningane e store, så om morgenen og om kvelden derimot krype gradestokken fort ner mot null.
Det e fortsatt nogen tima t eg ska på barnehjemmet, så eg tenke å ta en tur opp t Sagarnaga, handlegadå som ligge oppe i sentrum, ca 20 min med buss. Bare bussturen e en opplevelse i seg sjøl! Eg går ner t hovedgadå og bare nikke litt te en minibuss (som ligne på en gammale caravelle) som det står Perez på i framrutå. Der hoppe eg inn te 17 andre som sitte der. Ei lidå dama med lange fletter står i vinduet og rope ut kor bussen ska kjøra. Det virke ikje som det fins så mange praktiserande trafikkregler, men overraskende nok humpe me oss oppøve veien uten problemer. Mange hoppe av og på underveis og når eg har komt te der eg vil hoppa av seie eg ”esquina”(hjørne) og minibussen stoppe med ein gang. Siden eg e så uheldige å sitte bakerst må 4 stk klappa opp setene sine og gå ut før eg kan komma meg ut. For turen betale eg 1,50 bolivianos (1,20 norske kroner).
Oppe i sentrum e det et yrande storbyliv! Mange folk, boder og nye lukter. Langs veien sitte det gamle cholita-damer å selge middagsretter eller nypressa juice. Hvis du e heldige skylles tallerkenen og glasset i kaldt vann før neste kunde serveres. Eg går opp i Sagarnaga og kjøpe en alpakka-ullgenser og solkrem. Det e stort sett det samma i alle de små butikkane; allpakkagensere og sokker, vesker, skjerf, pengetasker og lignende. På vei ner går eg forbi en skopusser som sitte langs veien. Ein av mange mange andre i La Paz. Han har på seg ei slags finlandshetta for å skjula ansiktet sitt. Det fylle nemlig med mye skam med å ver skopusser. Bortsett fra de prostituerte e skopusserane heilt nederst på rangstigen.

Klokkå har blitt to og det e på tide å gå t barnehjemmet. (Kor det ikje e lov t å ta bilder.) Det e en 15min spasertur gjennom en rigere del av byen med høge murer, store hager og egne vaktmenn som sitte å passe på. Så går eg forbi murene t barnehjemmet og blir låst inn av vakten. Det e faktisk et ganske koselig tun med disser og rutsjebaner, men det e ingen unga ude. Når eg lukke opp dørå kjenne eg fysst ei vonde lukt av urin, men så komme det en heile bunsj med unga springande mot meg å rope ”!Hola Mammita!” og strekke ut armane. Det e fjorten kanonskjønne unga mellom tri og ti år som bare rope itte oppmerksomhet og et fang å sitte på! Eg sette meg ner i sofaen, uten puter, med fem unga på fanget og lese ei bok på spansk som eg ikje forstår nogen ting av, men ungane storkose seg. Det e jo litt tungvindt nå i starten når eg ikje kan språket, men di e utrolig forståelsesfulle og me komme langt med et par gloser, peking og smiling. I di timane eg e der e der alltid ei lidå hånd eller to å holda i, alltid nogen som vil opp på fanget og en evig kamp om oppmerksomhet. Itte ei stonn får eg ta med meg nogen av ungane ud i solå rett utfor huset og eg ser koss di sprudle. Di minste har nok et ganske snevert verdensbilde. Alt di gjør skjer innfor murane t barnehjemmet, men di virke alligavel veldig fornøyd med bare å få ver ude. Me blir ropt inn av mammitaen og alle får et tørt loffrundstykke kver og en kopp med lunka vann og litt melk i. Ittepå e d pottetid. Då sitte syv stykk på potta rundt i stuå på ein gang. Di ”store” på 8 år hjelpe t med å få di små t å sitta på pottå eller så brette di kler eller vaske opp. Itte to og en halv time e eg ganske sliten. Mammitaene, som jobbe på barnehjemmet, jobbe på 24-timersskift. Då har di ansvar for kvert sitt lite hus med 14 aktive unga, di ska laga mat, vaska og alt aent som hørre med. Det seie seg sjøl at di ungane ikje får nok oppmersomhet.

Eg blir låst ut av porten og går hjem igjen te Casa Alianza og opp te stuå vår i 3.etasje. Fortsatt liga fascinert øve at det går an å bli så sliten av bare å gå opp trappå. Eg har heldigvis sluppet å bli noge særlig høydesyk, men oksygenapparatet står klar i gangen.
Ingen av di andre voluntørane har komt ennå (di komme i neste uga), men dårr e heldigvis to koselige studenta som ska ver her å skriva oppgave te september og desember. Me lage middag og kose oss. Det begynne å bli kveld og me hørre laushundane som begynne å gjø. Vaktmannen har begynt på kveldsrundane sine. Då går han rundt i nabolaget å blåse i ei fløyta med jevne mellomrom for at me ska veda at han passe på.

I mårå ska di to studentane og meg på tur t Djeveltannå, et fjell eg kan se fra vinduet på rommet mitt. Eg glede megJ Ellers blir det nok mye spansklesing i helgå. Siden mye av dagene nå i starten går med te å lera språket, har eg ikje sitt så mye av området rundt byen ennå. Eg har blant annet ikje fått vært oppe på El Alto ennå, der eg komme t å jobba med fotballskolen. El Alto e den fattigaste bydelen/byen og ligge på et paddeflatt platå ca 500 høydemeter oppfor La Paz sentrum. Det e nok fysst då eg virkelig vil få se kor lite mange folk har i denne byen.

Det blei ein veldig lange skildring dette her. Mange tanka og mange nye inntrykk….

Litt bilder...

Her er først noen bilder, så kommer det snart noen tanker om hvordan det står til etter de første dagene her nede/oppe (i fjellene)...

Utsikten fra El Alto ut over La Paz.


Typisk boliviansk cholita-dame.

Før/ved avreise

Da sitter jeg på Sola flyplass og venter på flyet som skal ta meg med til andre sida av jorda. Destinasjonen er La Paz i Bolivia, fire tusen meter over havet. Jeg kjenner at jeg gleder meg! Sommerfuglene leker selvfølgelig litt i magen, men jeg føler meg virkelig klar for både reisen, arbeidet og folka jeg kommer til å møte.
For dere som ikke helt vet hva dette prosjektet går ut på skal jeg altså nå reise til Bolivia som voluntør for misjonsalliansen i 4-5 mnd. Det vil si at jeg skal hjelpe til og jobbe med misjonsalliansen sine prosjekt i La Paz/El Alto. Den første måneden blir det ganske intensiv spanskopplæring samtidig som jeg hjelper litt til på et barnehjem. Akkurat hva jeg skal gjøre når den oppstartsfasen er ferdig er ikke helt sikkert enda. Jeg tror jeg kommer til å være mye med å hjelpe til på en fotballskole for barn. Ellers kan det bli arbeid i ungdomsklubber eller som engelsklærer. Vi er ca 7-8 norske voluntører som skal bo på Casa Alianza (”Alliansehuset”), deriblant EllenPropellen, som jeg var stipendiat med på Nordfjord fhs. Hun, og de andre voluntørene, kommer rundt 18.august.

Jeg begynte å tenke på hva som har gjort at jeg nå sitter her med en billett i hånda der det står Stavanger- Frankfurt- Sao Paulo- La Paz. Jeg kom vel fram til at det starta da søstera mi, Kari, fortalte meg at da jeg var 16 år og tjente egne penger skulle jeg ha fadderbarn. (Som mange av dere kanskje vet, var hun voluntør for misjonsalliansen i La Paz våren 2007). Jeg vet ikke hvordan hun formulerte seg, men jeg husker det i hvert fall ikke som et spørsmål, men mer en ”sånn-er-det-bare”- setning; og det har hun jo for så vidt rett i! (->til alle dere som bare ikke har fått somla dere til å bli fadder enda) . Da jeg var liten hadde nok tanken streifet meg om at det hadde vært spennende å en gang jobbe med sånne søte, små, fattige barn. Og da jeg fikk fadderbarn selv og begynte å lese litt mer om arbeidet til misjonsalliansen økte interessen. Engasjementet økte enda mer da jeg en dag så at dersom du verva 20 faddere fikk du en reise til ett av deres prosjektland, og det var ikke så vanskelig. Så kombinasjonen av økende engasjement for misjonsalliansen sitt arbeid og en gratis billett er vel mye av grunnen til jeg sitter her nå. Destinasjonen har nok muligens blitt litt påvirka av ei storesøster, som også har vært flink til å forberede meg på hva jeg vil møte når jeg kommer ned. Men tross i alle forberedelser kan man aldri vite helt hvordan det vil bli og hvordan en selv vil reagere når man bor midt oppi fattigdommen på den måten. Det vil helt sikkert bli mange tøffe og vonde opplevelser, men også utrolig mye nytt, kjekt og spennende. Tenk hvor mange fantastiske mennesker og herlige barn jeg vil få møte! Jeg gleder meg :D!

(skrevet lørdag 9.aug)