Sekstusenogåttiåtte

En fullspekket stjernehimmel lyser opp snøen foran oss. Det knirker i stegjerna og isøksa er god og støtte seg til når du føler du ikke har nok oksygen til å holde kroppen oppreist. For hvert steg nærmer vi oss sakte det høye målet vi alle har i tankene. I det vi runder det siste hjørnet, ser vi det. Der ligger toppen, Huayna Potosi 6088 moh. Aldri har den vært nærmere enn den er nå. I tre måneder har vi gått med lengtende blikk og latt tankene leke i bakhodet, og nå står vi altså her. Kun 150 høydemeter i fra. Aldri har jeg vært så sikker på at jeg skal klare det.

For to dager siden ble elleve spente nordmenn kjørt inn til foten av fjellet. Deriblant brodern som er på besøk sammen med to kompiser som er på reise i Sør- og Mellom-Amerika.

Alle sammen var klar for en fin helg på fjellet, men selvfølgelig var også ønske om å stå på toppen søndag morgen veldig sterkt. Aldri har organiseringen av en tur vært så enkel. Vi hadde med oss seks guider som ordnet alt av utstyr og transport, satte opp telta når vi kom fram og ropte når maten var servert.

Dag 1

Første dag gikk vi opp til en liten bre hvor vi øvde på bruk av stegjern og isøks. Litt isklatring ble det også.

Slik som andre skikkelige ekspedisjoner, måtte vi selvfølgelig ha leiren et stykke lenger nede for å få avklimatisert oss bedre. Da kvelden kom ble maten servert, vi spilte kort, tygde coca og koste oss, mens llamaene gikk og beitet utenfor. Noen trakk seg tidlig tilbake, sammen med tømmermannen inne i hodet og krysset fingrene for at han har dratt i løpet av natten. Da klokka ble så mye som ni, la de fleste seg. Ellen og jeg krøp oppi soveposen og mimret om gode folkehøyskoletider med tur og telt.

Det som både er annerledes og spennende med en slik tur er høyden. Du kan ikke bare bestemme deg på forhånd for at du skal gi alt og gå på selv om du er trøtt. Dersom høydesyken tar deg ordentlig er det ikke lenger et spørsmål om du skal fortsette, du må bare komme deg ned igjen. Det mest spennende er at man aldri kan vite hvem som blir rammet (så lenge du ikke bor på den høyden vanligvis). Du kan være godt trent, sterk i kroppen og vant til tøffe turer, men likevel være den første som må snu.

Dag 2

Dag 2 startet samtlige dagens etappe fra 4700 moh til 5130 moh, noen med litt mer hodepine enn andre. Vi hadde ikke lange turen foran oss, men det lureste vi kunne gjøre var å gå så rolig vi bare greide. Himmelen var blå, sola skinte og det var herlig å være på tur.

Etter tre timer med litt gåing, mye pause og mange bilder kom vi fram til ei sjarmerende liten steinhytte. Der skulle vi tilbringe ettermiddagen og gjøre klart utstyret til nattens toppstøt som startet klokka 01.00.

Klokka sju krøp vi oppi soveposen for å prøve å få litt søvn før nattens innsats. Jeg vet ikke om det var nervene eller bare det at det føltes litt unaturlig å skulle legge seg klokka sju en lørdags kveld, men søvn ble det i hvert fall lite av.

Toppstøtet

Klokka tolv begynte vekkerklokkene på sovesalen å ringe og ute lyste månen om kapp med stjernene.

Vi kunne ikke blitt heldigere med været, i en tid som vanligvis sier klart i fra om at regntida er på vei. Vi tok på oss utstyret og pakket topptursekken, som ikke skulle inneholde stort mer enn vann, sjokolade og fotoapparat (noe som er stikk i strid med hva jeg har lært i løpet av to år på folkehøyskole). Utenfor bandt vi oss inn i taulag på tre og tre. Jeg hadde guiden foran meg og Andreas bak meg.

Jeg kjente spenningen knytte seg i magen. Jeg ville så gjerne, men visste at det var ikke viljen som bestemte. Vi gikk rolig og jevnt med en del små stopp innimellom. Stort sett hele natta gikk vi på bre. Det ante meg at noen steder var traseen så bratt at jeg var bare glad til at det var mørkt. Både pust og bein merket godt at vi ikke befant oss ved kysten, men så lenge vi tok det rolig, gikk det uten problemer for taulaget vårt. Det var imidlertid ikke alle som klarte å nyte turen like mye, og flere var på nippet til å snu.

Så er det vi runder det siste hjørnet og ser den mektige toppen trone foran oss. Til tross for skallebank og oppkast, er vi fortsatt ti stykk igjen da vi står 150 bratte høydemeter under toppen.

Vi gjør oss klar for sjarmøretappen.

Vi følger en labyrint mellom alle bresprekkene, noen av dem må vi hoppe over. Så kommer det skumleste partiet på hele turen. Vi skal nemlig klatre opp ei (nesten) loddrett steinrøys, med stegjern på beina og isøks i hånda.

Selve klatringa er ikke veldig teknisk vanskelig, men konsekvensene kan være store. Dersom jeg sklir, kan jeg rase ut store steiner på Andreas som klatrer under meg uten hjelm, og guiden har ikke nubbesjangs til å holde meg igjen. Meterne nedenfor er mange!

Vi kommer oss heldigvis trygt forbi steinpartiet og følger den siste ryggen opp mot toppen. Sola melder sin ankomst om kort tid ved å farge himmelen rød. På høyre side raser isveggen 1000 meter rett ned. Guiden, som ikke er stort eldre enn meg, forteller om den gangen han klatrer opp hele isveggen, fra 5000 moh til 6000 moh. Det føles nesten som om vi går på kanten av livet.

Så skjer det! Vi klatrer over den aller siste kanten. Vi er på toppen!

Jeg bryter ut i et gledeshyl

der jeg står i soloppgangen og skuer utover den store fjellkjeden Cordillera Real i nord, El Alto i sør og Titicaca-sjøen i vest. Det er bare fantastisk!

…og ned igjen…

Vi reagerer som sagt veldig forskjellig på høyden. Min hodepine kommer ikke før vi starter på nedturen, men det er ikke mer enn at jeg klarer å nyte turen ned, som går i herlig morgensol.

Både lufta og snøen blir raskt betraktelig varmere og gensere blir gledelig lagt i sekken. Det føles nesten som å være på påsketur i strålende vær. Vi mangler bare kvikk-lunsjen og skiene.

Mistanken om at vi hadde gått opp et rimelig bratt parti, blir bekreftet da vi på nedturen blir sikret med isskruer og tau i akkurat samme bakke. Men guidene er erfarne breførere og ordner opp uten problem.

I den siste bakken ned til hytta har vi fått så mye energi at vi bare løper nedover, fortsatt i taulag. Vi er jo bare på 5200 moh. På hytta blir vi servert suppe, før vi pakker med oss alle tinga og går den siste biten ned til veien. Klokka har bare blitt ni om morgenen og jeg sovner momentant i det vi setter oss i bilen som kjører oss hjem til Casa Alianza.