En dag i La Paz.

Eg våkne sånn i 8-tiå, litt før vekkerklokkå, og tar på meg sokkane av allpakkaull. Eg trekke fra gardinene og storbyen La Paz komme t syne med store bygninger, mange biler og mye folk. Men det e ikje det som trekke te seg oppmerksomheten min. Rundt heile byen ruve store, majestetiske fjell på 5000-6000moh. Bakerst og høgast trone Illimani i kvit drakt.
Klokkå ni komme Katja, spansklæreren min, ei sprudlande jenta som e kjempeglade for at hu har jobb her på Casa Allianza (som e navnet på huset me bor i) di 4 ukene voluntørane ska ha spanskopplæring. Itte tri tima med meg som einaste elev i ”klassen” kjenne eg at det e godt med pause og eg sette meg på ”terrassen” og spise lunsj. Nå litt utpå dagen e d steikande varmt i solå, sjøl om de fortsatt kalle det vinter her nere. Temperatursvingningane e store, så om morgenen og om kvelden derimot krype gradestokken fort ner mot null.
Det e fortsatt nogen tima t eg ska på barnehjemmet, så eg tenke å ta en tur opp t Sagarnaga, handlegadå som ligge oppe i sentrum, ca 20 min med buss. Bare bussturen e en opplevelse i seg sjøl! Eg går ner t hovedgadå og bare nikke litt te en minibuss (som ligne på en gammale caravelle) som det står Perez på i framrutå. Der hoppe eg inn te 17 andre som sitte der. Ei lidå dama med lange fletter står i vinduet og rope ut kor bussen ska kjøra. Det virke ikje som det fins så mange praktiserande trafikkregler, men overraskende nok humpe me oss oppøve veien uten problemer. Mange hoppe av og på underveis og når eg har komt te der eg vil hoppa av seie eg ”esquina”(hjørne) og minibussen stoppe med ein gang. Siden eg e så uheldige å sitte bakerst må 4 stk klappa opp setene sine og gå ut før eg kan komma meg ut. For turen betale eg 1,50 bolivianos (1,20 norske kroner).
Oppe i sentrum e det et yrande storbyliv! Mange folk, boder og nye lukter. Langs veien sitte det gamle cholita-damer å selge middagsretter eller nypressa juice. Hvis du e heldige skylles tallerkenen og glasset i kaldt vann før neste kunde serveres. Eg går opp i Sagarnaga og kjøpe en alpakka-ullgenser og solkrem. Det e stort sett det samma i alle de små butikkane; allpakkagensere og sokker, vesker, skjerf, pengetasker og lignende. På vei ner går eg forbi en skopusser som sitte langs veien. Ein av mange mange andre i La Paz. Han har på seg ei slags finlandshetta for å skjula ansiktet sitt. Det fylle nemlig med mye skam med å ver skopusser. Bortsett fra de prostituerte e skopusserane heilt nederst på rangstigen.

Klokkå har blitt to og det e på tide å gå t barnehjemmet. (Kor det ikje e lov t å ta bilder.) Det e en 15min spasertur gjennom en rigere del av byen med høge murer, store hager og egne vaktmenn som sitte å passe på. Så går eg forbi murene t barnehjemmet og blir låst inn av vakten. Det e faktisk et ganske koselig tun med disser og rutsjebaner, men det e ingen unga ude. Når eg lukke opp dørå kjenne eg fysst ei vonde lukt av urin, men så komme det en heile bunsj med unga springande mot meg å rope ”!Hola Mammita!” og strekke ut armane. Det e fjorten kanonskjønne unga mellom tri og ti år som bare rope itte oppmerksomhet og et fang å sitte på! Eg sette meg ner i sofaen, uten puter, med fem unga på fanget og lese ei bok på spansk som eg ikje forstår nogen ting av, men ungane storkose seg. Det e jo litt tungvindt nå i starten når eg ikje kan språket, men di e utrolig forståelsesfulle og me komme langt med et par gloser, peking og smiling. I di timane eg e der e der alltid ei lidå hånd eller to å holda i, alltid nogen som vil opp på fanget og en evig kamp om oppmerksomhet. Itte ei stonn får eg ta med meg nogen av ungane ud i solå rett utfor huset og eg ser koss di sprudle. Di minste har nok et ganske snevert verdensbilde. Alt di gjør skjer innfor murane t barnehjemmet, men di virke alligavel veldig fornøyd med bare å få ver ude. Me blir ropt inn av mammitaen og alle får et tørt loffrundstykke kver og en kopp med lunka vann og litt melk i. Ittepå e d pottetid. Då sitte syv stykk på potta rundt i stuå på ein gang. Di ”store” på 8 år hjelpe t med å få di små t å sitta på pottå eller så brette di kler eller vaske opp. Itte to og en halv time e eg ganske sliten. Mammitaene, som jobbe på barnehjemmet, jobbe på 24-timersskift. Då har di ansvar for kvert sitt lite hus med 14 aktive unga, di ska laga mat, vaska og alt aent som hørre med. Det seie seg sjøl at di ungane ikje får nok oppmersomhet.

Eg blir låst ut av porten og går hjem igjen te Casa Alianza og opp te stuå vår i 3.etasje. Fortsatt liga fascinert øve at det går an å bli så sliten av bare å gå opp trappå. Eg har heldigvis sluppet å bli noge særlig høydesyk, men oksygenapparatet står klar i gangen.
Ingen av di andre voluntørane har komt ennå (di komme i neste uga), men dårr e heldigvis to koselige studenta som ska ver her å skriva oppgave te september og desember. Me lage middag og kose oss. Det begynne å bli kveld og me hørre laushundane som begynne å gjø. Vaktmannen har begynt på kveldsrundane sine. Då går han rundt i nabolaget å blåse i ei fløyta med jevne mellomrom for at me ska veda at han passe på.

I mårå ska di to studentane og meg på tur t Djeveltannå, et fjell eg kan se fra vinduet på rommet mitt. Eg glede megJ Ellers blir det nok mye spansklesing i helgå. Siden mye av dagene nå i starten går med te å lera språket, har eg ikje sitt så mye av området rundt byen ennå. Eg har blant annet ikje fått vært oppe på El Alto ennå, der eg komme t å jobba med fotballskolen. El Alto e den fattigaste bydelen/byen og ligge på et paddeflatt platå ca 500 høydemeter oppfor La Paz sentrum. Det e nok fysst då eg virkelig vil få se kor lite mange folk har i denne byen.

Det blei ein veldig lange skildring dette her. Mange tanka og mange nye inntrykk….