Før/ved avreise

Da sitter jeg på Sola flyplass og venter på flyet som skal ta meg med til andre sida av jorda. Destinasjonen er La Paz i Bolivia, fire tusen meter over havet. Jeg kjenner at jeg gleder meg! Sommerfuglene leker selvfølgelig litt i magen, men jeg føler meg virkelig klar for både reisen, arbeidet og folka jeg kommer til å møte.
For dere som ikke helt vet hva dette prosjektet går ut på skal jeg altså nå reise til Bolivia som voluntør for misjonsalliansen i 4-5 mnd. Det vil si at jeg skal hjelpe til og jobbe med misjonsalliansen sine prosjekt i La Paz/El Alto. Den første måneden blir det ganske intensiv spanskopplæring samtidig som jeg hjelper litt til på et barnehjem. Akkurat hva jeg skal gjøre når den oppstartsfasen er ferdig er ikke helt sikkert enda. Jeg tror jeg kommer til å være mye med å hjelpe til på en fotballskole for barn. Ellers kan det bli arbeid i ungdomsklubber eller som engelsklærer. Vi er ca 7-8 norske voluntører som skal bo på Casa Alianza (”Alliansehuset”), deriblant EllenPropellen, som jeg var stipendiat med på Nordfjord fhs. Hun, og de andre voluntørene, kommer rundt 18.august.

Jeg begynte å tenke på hva som har gjort at jeg nå sitter her med en billett i hånda der det står Stavanger- Frankfurt- Sao Paulo- La Paz. Jeg kom vel fram til at det starta da søstera mi, Kari, fortalte meg at da jeg var 16 år og tjente egne penger skulle jeg ha fadderbarn. (Som mange av dere kanskje vet, var hun voluntør for misjonsalliansen i La Paz våren 2007). Jeg vet ikke hvordan hun formulerte seg, men jeg husker det i hvert fall ikke som et spørsmål, men mer en ”sånn-er-det-bare”- setning; og det har hun jo for så vidt rett i! (->til alle dere som bare ikke har fått somla dere til å bli fadder enda) . Da jeg var liten hadde nok tanken streifet meg om at det hadde vært spennende å en gang jobbe med sånne søte, små, fattige barn. Og da jeg fikk fadderbarn selv og begynte å lese litt mer om arbeidet til misjonsalliansen økte interessen. Engasjementet økte enda mer da jeg en dag så at dersom du verva 20 faddere fikk du en reise til ett av deres prosjektland, og det var ikke så vanskelig. Så kombinasjonen av økende engasjement for misjonsalliansen sitt arbeid og en gratis billett er vel mye av grunnen til jeg sitter her nå. Destinasjonen har nok muligens blitt litt påvirka av ei storesøster, som også har vært flink til å forberede meg på hva jeg vil møte når jeg kommer ned. Men tross i alle forberedelser kan man aldri vite helt hvordan det vil bli og hvordan en selv vil reagere når man bor midt oppi fattigdommen på den måten. Det vil helt sikkert bli mange tøffe og vonde opplevelser, men også utrolig mye nytt, kjekt og spennende. Tenk hvor mange fantastiske mennesker og herlige barn jeg vil få møte! Jeg gleder meg :D!

(skrevet lørdag 9.aug)