Hvitt, rødt, grønt og rosa - en fargerik tur:)

...og denne helga kjente vi at lengselen etter snøen kom snikende. I hvertfall gikk tankene til ski og kite da vi stod midt utpå ei stor, fin og kritthvit vidde. "Snøballen" jeg sikta inn på Ellen kom imidlertid ikke særlig langt, og smaken kjentes mer ut som salt. For det var nettopp det det var. Salt. Ei stooor vidde av salt. I følge Aftenposten stod vi midt ute på backpackernes fjerde mest attraktive reisemål, nemlig Salar de Uyuni, Saltørkenen helt sørvest i Bolivia.

Jentene på 4-mannsrommet + Arne satte nesen sørover i helga for å få med oss det store "mustet" i Bolivia. Vi la ut på en tredagers-tur sammen med en landcruiser og en egen guide/sjåfør/kokk. Første dag tilbrakte vi i saltørkenen, sammen med en del andre turister i samme oppdrag. Vi besøkte hus/hotell laget av salt...
...øya Isla Incahuasi med vannvittig mange kaktuser. Noen over 200 år gamle.
...og vi eksperimenterte masse med fotoapparat og hvit bakgrunn...
Hvem er tyngst? -->
To gode venner -->
Her sitter Tommeliten og dingler med beina -->
Den andre dagen kjørte vi videre sørover, forbi en mumiegravplass... ...steintreet... ...mange flamingoer... ...før vi til slutt kom vi fram til Den Røde Lagunen. Utrolig stilig!
Den siste dagen spratt alle opp klokken fem, glade og utsovet. Etter en times kjøring tok vi et herlig og - ikke forfriskende, men - avslappende morgenbad :) Vi sank ned i den 33'grader varme kilden, mens vulkanen Licancabur spyttet ut røyk i bakgrunnen. Etterpå fortsatte vi videre til den grønne lagunen... ...og den blanke lagunen, før vi begynte på den lange veien helt tilbake til Uyuni. Mye kjøring på tidenes dårligste vei, men vi skal ikke klage. Vi kom oss tross alt hjem med alle bein og armer på plass, noe som ikke bare var en selvfølge. Sjåføren hadde nemlig kjørt den veien så veldig mange ganger, at han kunne like godt kjøre i søvne, mente han. Pasasjerene var ikke helt enige, så vi satte trygge, flinke og våkne Arne bak rattet til sjåføren gikk med på å kjøre med øynene opne igjen.

Etter tre dager med humping og rallykjøring, var det herlig å test ut togskinnene da vi skulle tilbake til La Paz.

...og nok en gang var vi enige om at vi hadde hatt en fin tur:)

...og nok en gang er mange av bildene tatt av Ellen Hesselberg, som ligger og smiler så fint ved siden av meg på den kritthvite vidda.

Happy ending:)

Da vi kom hit ble vi fortalt at i boliviansk politikk er 3 uker lang tid! Nå er 3 dager lang tid.
Her kan i hvertfall ingen si at politikk er kjedelig.
(bildet er tatt av Ellen Hesselberg)I sist uke marsjet folk fra hele landet opp hit til La Paz, for å vise at de støtter den nye grunnloven og president Evo Morales. Noen gikk helt fra Oruro, over en ukes gange fra La Paz. Det samlet seg over 50 000 folk utenfor kongressen på Plaza Murillo og de hadde ingen planer om å flytte seg før de hadde fått det som de ville. Hensikten var å legge press på at kongressen skulle godkjenne det nye grunnlovsforslaget. Etter 17 timer og 100 endringer fikk folket det som de ville; i januar skal det holdes folkeavsteming over det nye grunnlovsforslaget.
I dag er de økonomiske forskjellene blant folket kolossale. Noen få rikinger nede i lavlandet sitter på noen enorme eiendommer, mens den fattige urbefolkningen lenger oppe i landet, omtrent ikke eier nåla i veggen. Den nye grunnloven vil i mye større grad støtte den fattige majoriteten, blant annet ved å gjøre endringer i forhold til kontroll av ressurser (gass), omfordeling av jord og tiltak mot rasisme.
Dersom du vil lese mer om om situasjonen kan du følge linkene:

http://www.latin-amerikagruppene.no/Objekter/9685.html
http://www.ilimitado.no/ilimitadono/2008/10/22/fikk-kravet-oppfylt.html

Vi norske utlendinger syntes dette var kjempespennende og måtte jo selvfølgelig være med å delta på den store dagen. Vi løp ned i gata og slo følge med marsjen som kom sørfra, med flagg og fotoapparat. Vi marsjet riktignok ikke like lenge som de ivrigste, men det ble to morsomme timer med god stemning og nye bekjentskap. Oppe på Plaza Murillo føltes det nesten som å være publikum på U2-konserten igjen. Folk presset på og alle ville være forerst. Lenger bak var stemningen litt mer avslappetsatt og folk satt tilbakelent og tygget coca-blader . Der ble vi blant annet kjent med noen coca-bønder fra Las Yungas som syntes det var veldig viktig at vi fortalte til dere i Norge at "coca no es droga!"... "så var det jo også viktig at grunnlovforslaget gikk gjennom".
Det var noen spennende dager, med en lykkelig slutt for de flesteparten.

VIS OG VAH :)

Nå har jeg sett det også! Øyer som er laget for hånd og består kun av siv. Kjempespesielt!

En torsdag kveld kjente vi lengselen etter ro og hav komme snikende og vi bestemte oss for stå opp neste morgen og reise til vårt beste alternativ, nemlig Titicacasjøen. Men denne gang på Peru sin side, til de berykta sivøyene. Ellen, Bjarte (en lege-volontør) og jeg tilbakela en del timer med buss før vi kom vi fram til Puno i Peru. En av mange sykkeltaxier tråkket oss ranglende ned til havna, men mørket hadde begynt å falle på og alle turistturene ut til sivøyene hadde sluttet å gå. Heldigvis møtte vi Felix, en koselig og staut kar som akkuratt skulle til å legge fra kai med kurs mot sivøyene. Der ventet kone og barn klar med coca-teen etter en lang arbeidsdag . Etter en herlig halvtimes båttur i måneskinn på rolig sjø kom vi fram. Da kom det "kjempespesielle". Det var som å hoppe ned i høyet i en låve på landsbygda. Det var høy/siv over alt! Alt var så rolig der vi stod oppå ei øy som vugget i takt med bølgene fra båten. Gatelys og billykter var erstattet med en stor fullmåne, som gjorde en mer enn god nok jobb. Noen barn kom løpende mot oss, alle barføtt. De viste oss gjestfritt inn i stråhuset sitt, som minnet mer om lekehytta i hagen på Wathne. Der ble vi servert coca-te, mens vi satt sammen med hele familien på strågulvet og Felix fortalte historie på historie til langt på natt. Følelsen av å pusse tennene under stjernehimmelen og etterpå krype ned i soveposen, var ubeskrivelig herlig. Tenk hvor heldige vi var! Dumpe borti denne koselige familien, få bo der ute sammen med de, uten sånne plagsomme turister;p. Det var kjempespesielt og kjempespennende!

Dagen etter klarte vi se litt mer hva dette var for noe. Jeg våknet kvart på sju, som visst nok egentlig var kvart på seks, siden klokka hadde stilt seg før vårt samtykke. Jeg ville nemlig "utforske øya", noe Bjarte fortsatt synes det er morsomt å referere til. Det tok nemlig ikke så lang tid. Jeg klarte nok maks gå 30m i hver retning uten å måtte svømme. Sivøyene består nemlig av ca tretti øyer, som skilles av noen smale kanaler, og det bor ca 4-5 familier på hver øy. Felix fortalte at for mange år siden hadde en del folk flyttet ut på sjøen på grunn av krangling inne på fastlandet. Siden det ikke fantes så mange steder å bo på ute på sjøen, laget de bare noen øyer. De sydde sammen store røtter, dekket dem til med masse siv og kastet ut et anker for å holde seg sånn noen lunde på samme sted. Nå legger de på nytt siv annen hver uke for at ikke øya skal forsvinne.

Morgenen, som ble litt lenger enn først antatt, gikk med til å leke med barna, nyte den avslappa stemningen og prøve den aller nyeste moten, som helt sikkert snart ankommer Europa. Litt utpå formiddagen kom et lass med turister og den idylliske stemningen var ikke lenger helt den samme. Etter at de nyankomne hadde tatt nok bilder, haiket vi videre med båten deres ut til Isla Taquile. En øy tre timer lenger ute på sjøen, som på mange måter minner om Soløya. Der stammer omtrent alle beboerne fra quechua-indianerne og lever fortsatt etter gamle lover og tradisjoner. Det er for eksempel ikke lov til å stjele, lyve eller være lat. Sistenevnte resulterer i at nesten samtlige går rundt å strikker eller spinner på en tråd konstant, menn som kvinner. Som turister tillot vi oss å bryte den siste regelen. Vi nøt en god og lang trucha-middag, spaserte opp til øverste topp på øya og fikk med oss en fantastisk solnedgang, ned i "havet".

Det ble både en opplevelsesrik og avslappende helg (og til Ingeborg´s store glede; mye kortspill med straff;D).
Hjemturen var nøyaktig like lang og alle var enige om at de hadde hatt en fin tur...:)

(De fleste bildene er tatt av Ellen Hesselberg)

"Surviver of the most dangerous road"

Ullstillongsen er på, bremsene sjekka og hjelm, kne- og albuebeskyttelse er godt stramma. 14 sykler, med ryttere, står klare på toppen av bakken som skal ta dem med fra 4700 moh ned til 1100 moh. En tur fra snaufjellet hvor gradestokken er nærmere null, ned til den frodige, grønne jungelen med fuglesang og en steikende sol. Klesplagga faller av i takt med høydemeterne og temperaturen stiger merkbart for hvert kvarter.

I første del av turen triller vi av gårde på en ny og bred asfaltvei i nydelige naturomgivelser. Jeg synger fornøyd sammen med U2 på "Beautiful day", mens vi nyter farten og legger stadig flere bekker og trær bak oss.

Et godt stykke nede i dalen stopper vi i en venstresving. Til høyre fortsetter en liten grusvei og vi forstår at vi har kommet til den egentlige Dødsveien. Vi triller fortsatt nedover i nydelige naturomgivelser, men i halvert tempo og et ekstra hardt tak om det ristende styret. Et blikk til venstre er nok til å få det til å kile i magen, for der går ekspressruta ned til jungelen. Dødsveien klorer seg fast til en nærmere vertikal fjellvegg, mens den slynger seg langs et grønnkledd stup, "som en ripe i jungellakken" som det blir beskrevet i årets første nummer av [tsjili]. Det er en vei som tidligere krevde nærmere 300 menneskeliv i året. Som bevis på det passerer vi flere kors og i bunnen av stupet glitrer det i metallet fra avrevne bildører. Så lenge vi holder oss på innsida og begrenser farten, skal det mye til før den usynlige grensa med fatale konsekvenser krysses. Verre var det for noen år siden for trailersjåførene som skulle bringe nødvendige varer opp til fjellfolket i La Paz og ofte møtte store vogntog i samme ærend, men i motsatt retning. Det ville ikke alltid den 3-4 meter brede veien godta. Tidligere var dette den eneste veiforbindelsen mellom La Paz og det fruktbare lavlandet, men i 2006 åpnet den nye veien og trailersjåfører og andre bilister kunne puste lettet ut. Dødsveien ble i stedet en populær turistattraksjon for syklister.

Vel nede klapper guiden oss på skulderen og vi får tildelt en vel fortjent t-skjorte med teksten: "Surviver of the most dangerous road." Varme og fulle av støv, triller vi inn til et koselig, lite hostel omkranset av grønne palmer. Og så kommer prikken over i-en: mellom palmebladene ligger et herlig svømmebasseng. Vi bader og koser oss, før vi blir servert middag på ekte boliviansk vis. For en dag:D!

Resten av helga tilbringer vi i landsbyen Coroico, før vi kjører hjem på søndag kveld; på den nye veien!

(bilde2 og 3 er tatt av Arild Vik)