VIS OG VAH :)

Nå har jeg sett det også! Øyer som er laget for hånd og består kun av siv. Kjempespesielt!

En torsdag kveld kjente vi lengselen etter ro og hav komme snikende og vi bestemte oss for stå opp neste morgen og reise til vårt beste alternativ, nemlig Titicacasjøen. Men denne gang på Peru sin side, til de berykta sivøyene. Ellen, Bjarte (en lege-volontør) og jeg tilbakela en del timer med buss før vi kom vi fram til Puno i Peru. En av mange sykkeltaxier tråkket oss ranglende ned til havna, men mørket hadde begynt å falle på og alle turistturene ut til sivøyene hadde sluttet å gå. Heldigvis møtte vi Felix, en koselig og staut kar som akkuratt skulle til å legge fra kai med kurs mot sivøyene. Der ventet kone og barn klar med coca-teen etter en lang arbeidsdag . Etter en herlig halvtimes båttur i måneskinn på rolig sjø kom vi fram. Da kom det "kjempespesielle". Det var som å hoppe ned i høyet i en låve på landsbygda. Det var høy/siv over alt! Alt var så rolig der vi stod oppå ei øy som vugget i takt med bølgene fra båten. Gatelys og billykter var erstattet med en stor fullmåne, som gjorde en mer enn god nok jobb. Noen barn kom løpende mot oss, alle barføtt. De viste oss gjestfritt inn i stråhuset sitt, som minnet mer om lekehytta i hagen på Wathne. Der ble vi servert coca-te, mens vi satt sammen med hele familien på strågulvet og Felix fortalte historie på historie til langt på natt. Følelsen av å pusse tennene under stjernehimmelen og etterpå krype ned i soveposen, var ubeskrivelig herlig. Tenk hvor heldige vi var! Dumpe borti denne koselige familien, få bo der ute sammen med de, uten sånne plagsomme turister;p. Det var kjempespesielt og kjempespennende!

Dagen etter klarte vi se litt mer hva dette var for noe. Jeg våknet kvart på sju, som visst nok egentlig var kvart på seks, siden klokka hadde stilt seg før vårt samtykke. Jeg ville nemlig "utforske øya", noe Bjarte fortsatt synes det er morsomt å referere til. Det tok nemlig ikke så lang tid. Jeg klarte nok maks gå 30m i hver retning uten å måtte svømme. Sivøyene består nemlig av ca tretti øyer, som skilles av noen smale kanaler, og det bor ca 4-5 familier på hver øy. Felix fortalte at for mange år siden hadde en del folk flyttet ut på sjøen på grunn av krangling inne på fastlandet. Siden det ikke fantes så mange steder å bo på ute på sjøen, laget de bare noen øyer. De sydde sammen store røtter, dekket dem til med masse siv og kastet ut et anker for å holde seg sånn noen lunde på samme sted. Nå legger de på nytt siv annen hver uke for at ikke øya skal forsvinne.

Morgenen, som ble litt lenger enn først antatt, gikk med til å leke med barna, nyte den avslappa stemningen og prøve den aller nyeste moten, som helt sikkert snart ankommer Europa. Litt utpå formiddagen kom et lass med turister og den idylliske stemningen var ikke lenger helt den samme. Etter at de nyankomne hadde tatt nok bilder, haiket vi videre med båten deres ut til Isla Taquile. En øy tre timer lenger ute på sjøen, som på mange måter minner om Soløya. Der stammer omtrent alle beboerne fra quechua-indianerne og lever fortsatt etter gamle lover og tradisjoner. Det er for eksempel ikke lov til å stjele, lyve eller være lat. Sistenevnte resulterer i at nesten samtlige går rundt å strikker eller spinner på en tråd konstant, menn som kvinner. Som turister tillot vi oss å bryte den siste regelen. Vi nøt en god og lang trucha-middag, spaserte opp til øverste topp på øya og fikk med oss en fantastisk solnedgang, ned i "havet".

Det ble både en opplevelsesrik og avslappende helg (og til Ingeborg´s store glede; mye kortspill med straff;D).
Hjemturen var nøyaktig like lang og alle var enige om at de hadde hatt en fin tur...:)

(De fleste bildene er tatt av Ellen Hesselberg)