"Surviver of the most dangerous road"

Ullstillongsen er på, bremsene sjekka og hjelm, kne- og albuebeskyttelse er godt stramma. 14 sykler, med ryttere, står klare på toppen av bakken som skal ta dem med fra 4700 moh ned til 1100 moh. En tur fra snaufjellet hvor gradestokken er nærmere null, ned til den frodige, grønne jungelen med fuglesang og en steikende sol. Klesplagga faller av i takt med høydemeterne og temperaturen stiger merkbart for hvert kvarter.

I første del av turen triller vi av gårde på en ny og bred asfaltvei i nydelige naturomgivelser. Jeg synger fornøyd sammen med U2 på "Beautiful day", mens vi nyter farten og legger stadig flere bekker og trær bak oss.

Et godt stykke nede i dalen stopper vi i en venstresving. Til høyre fortsetter en liten grusvei og vi forstår at vi har kommet til den egentlige Dødsveien. Vi triller fortsatt nedover i nydelige naturomgivelser, men i halvert tempo og et ekstra hardt tak om det ristende styret. Et blikk til venstre er nok til å få det til å kile i magen, for der går ekspressruta ned til jungelen. Dødsveien klorer seg fast til en nærmere vertikal fjellvegg, mens den slynger seg langs et grønnkledd stup, "som en ripe i jungellakken" som det blir beskrevet i årets første nummer av [tsjili]. Det er en vei som tidligere krevde nærmere 300 menneskeliv i året. Som bevis på det passerer vi flere kors og i bunnen av stupet glitrer det i metallet fra avrevne bildører. Så lenge vi holder oss på innsida og begrenser farten, skal det mye til før den usynlige grensa med fatale konsekvenser krysses. Verre var det for noen år siden for trailersjåførene som skulle bringe nødvendige varer opp til fjellfolket i La Paz og ofte møtte store vogntog i samme ærend, men i motsatt retning. Det ville ikke alltid den 3-4 meter brede veien godta. Tidligere var dette den eneste veiforbindelsen mellom La Paz og det fruktbare lavlandet, men i 2006 åpnet den nye veien og trailersjåfører og andre bilister kunne puste lettet ut. Dødsveien ble i stedet en populær turistattraksjon for syklister.

Vel nede klapper guiden oss på skulderen og vi får tildelt en vel fortjent t-skjorte med teksten: "Surviver of the most dangerous road." Varme og fulle av støv, triller vi inn til et koselig, lite hostel omkranset av grønne palmer. Og så kommer prikken over i-en: mellom palmebladene ligger et herlig svømmebasseng. Vi bader og koser oss, før vi blir servert middag på ekte boliviansk vis. For en dag:D!

Resten av helga tilbringer vi i landsbyen Coroico, før vi kjører hjem på søndag kveld; på den nye veien!

(bilde2 og 3 er tatt av Arild Vik)