Introuka - Misión Alianza de Noruega en Bolivia

Jeg er stolt!
Jeg er stolt av å få lov til å være med å jobbe i en organisasjon som driver et så fantastisk bra arbeid. Sist uke var volontørenes introuke. Da fikk vi vite en masse om hvordan MAN-B (Misión Alianza de Noruega en Bolivia) arbeider og vi besøkte mange av Misjonsalliansen sine prosjekt her i Bolivia. Det var ei utrolig spennende og inspirerende uke! Dersom du er interessert kan du lese en liten oppsummering her:)

MANB har 3 integrerte (helhetlige) prosjekt og 3 sektorale prosjekt.
De integrerte prosjekta går ut på å fremme en helhetlig utvikling for hverdagen og framtida til de som lever i et område. For øyeblikket arbeider MAN-B i tre forskjellige steder i Boliva: El Alto (hvor jeg jobber), Caranavi og Sorata/Combaya. Misjonsalliansen er verken en ren veldedighets- eller misjonsorganisasjon. Det er tre viktige faktorer som ligger som grunnsteiner i arbeidet vårt.
1: Menneskelig utvikling (Helse, utdanning/skole ++)
2: Økonomisk utvikling (mikrokreditt, kursing, produkt- og lederutvikling, miljøvern og rent vann ++)
3: Diakonal utvikling - evangeliet satt ut i handling (kirkesamarbeid)

Det er utrolig viktig å fokusere på at arbeidet skal være bærekraftig og ay det alltid samarbeides tett med kommunen, det offentlige og folket selv! Så når Misjonsalliansen trekker seg ut etter at prosjektperioden er ferdig (kanskje etter 5 år), skal samfunnet selv klare å drive videre det fantastiske arbeidet som er startet. Det å alltid samarbeide så tett med kommunen kan være en stor utfordring i et land som dette, men på lang sikt er det definitivt nødvendig.

De tre sektorale prosjekta her i Bolivia er:
1: Fotball krysser grenser (som jeg jobber med to dager i uka) - fotballskolen skaper virkelig glede, venner og et trygt sted å komme til for fattige barn/ungdom som fort havner på gata i dårlig miljø hvis de ikke har et annet sted å komme.
2: Utviklingsinstituttet - utvikler ledere! Det holdes omfattende kurs for at folk skal kunne delta og styrke den lokale utviklingen i sin kommune. På kursa lærer deltakerne hvordan lage kommuneplaner, årsplaner, praktiske prosjekt, om miljøkonsekvenser og nødvendigheten av sosiale kontroller pga for eksempel korrupsjon. Her snakker vi om bærekraftig utvikling!
3: Hiv/Aids - det drives både forebyggende arbeid og behandling. Lærere blir kursa og underviser videre uvitende elever om prevensjon og at hiv-smitta personer ikke er spedalske og farlige mennesker. Det har nylig blitt bygd en egen helsestasjon hvor folk kan teste seg og få medisiner. Det drives også forskjellige arbeidskurs for hiv-smitta som har mista jobben og kanskje også familien.

Et annet utrolig bra prosjekt er Mikrokreditt. Der får den fattige delen av befolkningen også mulighet til å ta opp lån til for eksempel et hus eller en liten bedrift. Det er som regel små, nødvendige lån som kan fås på 1-3 dager, og de tilbakebetales i løpet av noen få måneder. Mikrokreditt er en slags søsterorganisasjon av Misjonsalliansen som ble løsrevet i 1991, da det var litt vanskelig at noen fikk penger mens andre lånte pengene. Nå fins det 31 kontorer rundt om i Bolivia og nesten 40 000 kunder, 62% kvinner. Noen tar opp individuelle lån, mens andre går sammen og tar opp gruppelån og garanterer for hverandre. Alle nye lånekunder blir fulgt opp og kursa i økonomi og administrasjon. Det utlånte beløpet ligger nå på 23,4 mill USD. Det var helt vannvittig gøy å høre hvor bra prosjektet fungerer og at bare 0,86% av kundene har problemer med å betale tilbake tidsnok. Vi besøkte noen lånekunder, blant annet en fem-barnsfar som bor i et lite jordhus med jord og grus på gulvet. Som for veldig mange familier på El Alto, var bekymringene store om hvordan skaffe mat til de sultne magene, og mulighetene var små. Ved hjelp av et mikrokredittlån klarte han starte opp et lite møbelsnekkerfirma og dermed skape både inntekter til familien og arbeidsplass til seg og sønnene sine. Det var helt rørende og se hvilke muligheter disse små lånebeløpene hadde skapt!

Du har nå fått et bitte lite innblikk i Misjonsalliansen sitt omfattende og kvalitetsrike arbeid her i Bolivia. Forstår du at jeg er stolt?
Hver dag kan tusenvis av folk kjenne på kroppen at det hjelper det arbeidet som mange av dere hjemme i Norge er med og støtter, det er ikke bare på papiret. Har du lyst til å gi et større bidrag til dette bærekraftige og grundige arbeidet som blir gjort, enten som fadder, mikrogiver eller på en annen måte, gå inn på www.misjonsalliansen.no. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe én. Vi som trakk vinnerloddet og ble født i trygge, lille, rike Norge har et ansvar for å hjelpe andre til å få de samme mulighetene som vi fikk helt gratis.
Det handler ikke om veldedighet, men rettferdighet.
El Alto:
Noen utplukte tall fra som kan være interessante:
- 67% av befolkningen lever i fattigdom (2001).
- 8 av 10 kvinner opplever regelmessig vold hjemme.
- Kvinner i jobb tjener mellom 320-640 nok per mnd.
- 75% av de arbeidende er i uformell sektor, dvs for eksempel at de selger snop på gata eller pusser sko.
- 70% bor i hus som er laget av jordblokker og har bølgeblikk til tak.
- Noen steder har 50% av befolkningen bare ett rom, og gjerne seks unger.
- 45% av kvinnene føder hjemme og 13% helt alene

I samarbeid med Misjonsalliansen er dette noe av det som har blitt gjort på El Alto i 2007:
- 6005 elever fått tannlegekontroll
- 450 frivillige kvinner har fått kurs i forskjellig helsearbeid og driver en informasjonskampanje til resten av befolkningen om viktige helseopplysninger
- 496 barn har blitt vaksinert
- det har blitt bygget 26 nye klasserom og 12 spesialrom
- 937 elever og 45 lærere har blitt kurset i miljøbevissthet og 6860 elever har blitt mer informert om hvordan miljøet skal behandles.
- 5335 barn deltar på Hora Felizes, en "søndagsskole", som legger vekt på viktige verdier og sosialt fellesskap
- Det fins nå 36 fotballskolelag for barn/ungdom
- nesten 40 000 mikrokredittkunder har fått lån
...og mye mye mer!

Det hjelper folkens! Vi kan forandre folks hverdag!

-

Det har skjedd ganske mye de siste dagene, både på det politiske plan, i lokalområdet og ellers i hverdagen. Jeg skal prøve å plukke ut noe av det som har skjedd...

Den politisk situasjonen er veldig ustabil for tiden. Som kanskje flere av dere har fått med dere på nyhetene, har det vært store blokader, flyplasser har vært stengt og flere personer har blitt drept. Den amerikanske ambassadøren har blitt utvist og det har vært holdt møter med alle de øverste lederne i Sør-Amerika angående situasjonen. Her oppe i La Paz merker vi ikke noe særlig til urolighetene. Konflikten går mest ut på at lavlandsfylkene ønsker større selvstyre for å holde gassinntektene for seg selv, mens presidenten, Evo Morales, vil innføre nye bestemmelser som skal komme den fattige majoriteten til gode. Heldigvis ser det ut som ting begynner å roe seg og blokadene er sluppet opp. Urolighetene foregår for det meste i lavlandsfylkene, og nesten samtlige her oppe i La Paz og El Alto støtter Evo til det fulle. Så her vil det nok mest sannsynlig forholde seg rolig.
Har du lyst å lese mer om situasjonen kan du gå inn på http://www.ilimitado.no/ilimitadono/2008/9/11/morales-advarer-mot-borgerkrig-i-bolivia.html


Og enda en feiring...
På lørdag var det tid for fest. Igjen. Obrajes, bydelen vi bor i, hadde bursdag, noe som betyr fest, kostymer, opptog og dans hele helga. Her i Bolivia feires det som kan feires, og da ikke bare med et lite, stusselig norsk 17.mai-tog. Selve toget varer gjerne hele ettermiddagen og består av foreldre som har forberedt korpsmusikk, danser og kostymer lang tid i forveien. Det var virkelig en opplevelse å være midt i mylderet av engasjerte dansere, tilskuere, gateselgere og musikanter. Litt av et kulturinnslag.
Vi fikk også se baksida av en slik fest dagen derpå, da to små unger på 5 og 8 år kom gående med en drita full mor mellom seg. Med finkjolen fortsatt på og hatten litt på snei prøvde de små ungene å støtte henne så godt de kunne. Alkoholproblemene er store i denne byen, spesielt i den fattigste delen hvor så mange prøver å drukne virkeligheten i alkohol og fester.

Chacaltaya 5396moh...var søndagsturen 14.sept. For en fantastisk utsikt! Snakk om å sitte på verdens tak.
Vi var 5 stk som, etter mye om og men, fant en stor nok taxi som ville kjøre oss opp den 2 timers lange turen til startpunktet for selve turen. Hadde jeg ikke visst at dødsveien går fra La Paz til Coroiko, hadde jeg gjetta på veien opp til Chacaltaya. Vi foldet flittig hender og var temmelig nervøse for at den 4 meter brede veien skulle rase ut hvert øyeblikk og rulle om kapp med taxien ned fjellsida. Som de fleste andre rysta turister, kom vi oss opp uten større problemer, og tok fatt på de siste to hundre høydemeterne til fots. Det var jo ikke lange turen, men det kompenserte vi med å bruke ekstra lang tid. Vi var nok alle spente på om vi ville takle høyden, men det gikk over all forventning! (helt til vi kom hjem og samtlige kunne gjerne tenke seg noen hodepinetabletter). Taxisjåføren var en trivelig fyr og ble gjerne med opp til høydepunktet på søndagsturen. Vi fikk til og med kasta noen snøballer, selv om det ikke er særlig mye snø igjen. Tidligere lå verdens høyeste skitrekk her, men det er mange år siden nå. Ellen og jeg så allikevel noen slalomski, som var rimelig utgått på dato, og tryglet innstendig om å få teste et par svinger, men det var dessverre ikke aktuelt. Men flott tur ble det allikevel:DFørste mandag på jobb:Mandag var min første dag på jobb. Det var kjempespennede! Jeg skulle være med Arild og Oscar, som jobber på infokontoret, opp til El Alto for å filme noen klipp som skal brukes til en film om prosjektet "Fotball krysser grenser". Først filmet vi en del av ei trening og intervjuet noen spillere. Der var det 1 trener som holdt styr på 3 forskjellige lag, ca 40 spillere, på en gang. Ungene storkoste seg og viste tydelig hvor mye dette fritidstilbudet betyr.
Etterpå fikk vi være med en av spillerne hjem for å filme videre der. Jeg måtte passe på at haka ikke datt alt for langt ned, for det var en litt annen type hus enn det jeg er vant til. Vi ble låst inn forbi den høye muren og ble møtt av en slakk hund, en nysgjerrig sau (Esmeralda) og en halv bil (som tydeligvis ikke hadde vært i Copacabana og fått sin velsignelse). På gårdsplassen, som hadde mange likhetstrekk med en søppelplass, var det to små murhus. Vi ble vist gjestfritt inn i det ene huset hvor gutten bodde med 3 andre familiemedlemmer. Inni huset var det to små rom, som var kombinert soverom, stue og kjøkken. Bad/vann fikk de fra noen offentlige kraner litt lenger borte i nabolaget. Gulvet ligna på en gammel og velbrukt grusvei, og vegger og vinduer hadde vesentlige mangler. Jeg tror aldri jeg har sett et så stusselig bebodd hus i virkeligheten før. Det er jammen meg store forskjeller i denne byen! Fra de som bor i den rike sør-sonen, med egne vaktmenn, hushjelper og grønne inngjerda parker/hager, til majoriteten som bor oppe på El Alto, gjerne uten glass i rutene. Om ettermiddagen møtte vi den samme gutten da han satt ved skolepulten, sammen med 45 andre elever i klasserommet. Da ser alt med en gang annerledes ut! Alle har på seg fine skoleuniformer med slips og ingen kan vite hvordan hjemmet deres ser ut.Da vi kjørte hjem begynte det å snø og jeg sendte mine tanker til fotballspilleren som etter hvert skulle legge seg i den enkle senga uten dyne og uten uten tette vinduer og vegger. Jeg kan bare forestille meg hvordan den er å ligge der kalde vinternetter. Det slutta heldigvis å snø ganske fort den kvelden...

Besøk på barnehjemmet
I går klarte jeg å lure til meg et besøk til ungene mine på barnehjemmet. Da jeg kom gående mot huset, så ei av de minste jentene meg fra vinduet og kom løpende ut av døra med to små, utstrakte armer. Det ble stormende jubel og vi lekte og sang hele ettermiddagen. Utrolig gøy å se de igjen!


I neste uke skal vi ha noe vi kaller for introuke. Da blir det tett program hver dag hvor vi skal besøke de forskjellige prosjekta til Misjonsalliansen for å få vite mer om Misjonsalliansen sitt arbeid her i Bolivia. Det blir som et lite avbrekk mellom den første oppstartsmåneden og de neste månedene med meningsfylt arbeid her i Sør-Amerikas fattigste land. Min plan er at jeg skal jobbe to dager som fotballtrener-assistent og to dager som info-voluntør (sammen med Ellen). Det vil si at vi kommer til å skrive noen innlegg på ilimitado.no, misjonsalliansen.no og kanskje i bladet [tsjili]. Vi kommer også til å reise litt rundt til mindre landsbyer og steder i Bolivia for å ta bilder, filme og intervjue folk. Begge deler blir nok kjempespennende. Jeg gleder meg:)

Min siste dag på barnehjemmet...

Jeg lukker døra for siste gang i ljomet av 13 unger som roper "Chau, chau, chau!". Den lille døra til det grønne huset. La casita verde. "Mitt hus". Som ikke lenger er mitt hus. Det er både trist og rart.

Den første måneden min her i Bolivia er ferdig og jeg sitter igjen med mange inntrykk og minner fra barna på barnehjemmet. Den dagen da jeg fikk sitte en hel halvtime med ei eneste jente på fanget, hun fikk all oppmerksomheten min og jeg øvte på alle de postitive adjektivene jeg har lært på spansk. Da Vero endelig klarte å klatre over hele lekestativet uten hjelp. Da Alan klarte å lære alfabetet og etterpå skrev navnet mitt helt alene (bare når han satt på fanget riktig nok). Da det var pottetid og 8 unger satt på potte samtidig i en halvtime og lekte seg i mellom og "akte" rundt i stua. Da 7 unger benket seg tett sammen i en sofa uten puter og var sjeleglade for å bli lest for, selv om de hadde lest boka hundrevis av ganger før. Hvor elleville ungene var da noen av studentene i byen hadde lagt til en gigantisk bursdagsfeiring for alle barna som hadde hatt bursdag de fire siste månedene; med ballonger, klovner, kaker, godteri, musikk og dansing. Og ikke minst da vi hadde den daglige sangstunden hvor flere av ungene hadde lært seg "Jeg er en liten undulat" på norsk, og jubelen da vi skulle synge favoritten, "krokodillesangen", med alle de morsommme bevegelsene. Jeg husker også da Ruth ble slengt opp på rommet og grein i flere timer uten at jeg fikk lov til å trøste henne. Da mammitaen var så sliten at alle barna fikk noen kraftige kjeftesmeller, uansett om de hadde gjort noe galt eller ikke. Eller den dagen da Alex ble kledd opp i de fineste klærna han hadde og gikk ut av porten, for siste gang, sammen med onkelen sin.

Det er mange minner. Mange gode og mange flere minner. Jeg vet at på dette barnehjemmet har barna det ganske bra. Standarden er nok betraktelig anderledes oppe på El Alto, hvor man virkelig får oppleve fattigdommen tett innpå. På dette barnehjemmet får de nok mat, de har både leker, fint uteområdet og studenter som kommer innom med små overraskelser. Det de ikke får nok av er oppmerksomhet! 13 unger må kjempe hardt med klør og tårer om oppmerksomheten til én sliten mammita, som jobber 24 timer i strekk. På småbarnsavdelingen står den ene mammitaen som er der og skifter på ett av barna, mens det ligger 10 unger på en matte, alene i et stort rom. Ingen som har tid til å ta de opp på fanget eller holde hånda når de skal lære å gå. De må bare ligge der.

Hjemme i Sandnes tripper lille heldige Ine rundt og har full oppmerksomhet fra både foreldre, besteforeldre, onkler og tanter. Hun blir sett, dullet med og holdt i hånda fra sitt første skritt. Når hun kommer hjem fra en hektisk dag i barnehagen får hun komme hjem til et hjem med to foreldre, roe seg ned i sofaen og bli lest for helt alene. Hun blir ikke kastet ut i markedsliberalismens grådighet før hun kan snakke. Hun trenger ikke være den som skriker mest eller strekker seg høyest for å bli sett.

Det handler ikke om veldedighet folkens, men om rettferdighet!
(Bildet er ikke tatt på barnehjemmet, da det ikke er lov til å ta bilde der)

Jeg åpner døra til Casaen og tenker på fortsettelsen som jeg skal få være med på og være en del av. Fotballskolen på El Alto og voluntørarbeid andre steder. Det blir spennede!
...og kanskje, kanskje får jeg lov til å lukke opp den lille døra i det grønne huset en gang til og se 13 små barn løpe i mot meg og rope "!Hola voluntaria!" ...

På fire hjul:)

Denne lørdagen va det 4-hjulingstur som stod på programmet.
Det va en utrolig kjekke måde å se området på og alltid kjekt med litt fart og spenning:D!
Me kjørte i 2,5time på hompete grusveier opp gjennom Månedalen, gjennom mange små koselige landsbyer og endte te slutt opp på El Alto-platået. Der va det ein heilt fantastiske utsikt!


























Fin utsikt:)




...med La Paz`s stolthet, Illimani, i bakgrunnen.







... og bakerst te venstre her skimte du Huayna Potosi (6088 moh) som me ska prøva å bestiga i november:D

Titicacasjøen:)

Det blir mye helgerapporter her på bloggen ser eg, men Copacabana og Titicacasjøen va så fantastisk at også denne helgeturen må få en egen plass.
Tidlig lørdag morgen stod seks av oss tidlig opp og reiste med bussen (en skikkelige buss, ikje bare en sleden "russabil") i 4 timer øve El Alto-platået og mot Peru. Målet va Copacabana og Titicacasjøen, som ligge mellom Bolivia og Peru og e "verdens høyest liggende seilbare innsjø på 3800moh" (ref. fra vår assisterende turleder). Den e i hvert fall veldig stor, så når eg lengte te havet blir dette en god erstatning. På lørdag formiddag tok me båt rett ut te Isla del sol (Soløya). For en plass!
Me "seilte" inn i strålande sol te ei sjarmerande øy med mye fjell, idylliske små gårder og uten ein bil. Utrolig herlig og avslappa stemning! Det va esler og lamaer (og turister) øve alt! Me fant oss et koselig hostal og en fine restaurant med en utsikt uten like, på kanten av et fjell, med "havet" rett forut og store snødekte fjell i horisonten. Retten bestod av typisk trocha-fisk fra Titicacasjøen sjøl (det blei 1. fiskerett av 3 på to dager;p). Når det begynte å li mot kveld tok me beina fatt og jekk opp på det høgaste fjellet me fant i området. Det e den finaste solnedgangen eg har sitt på lenge! Tror eg hadde glømt kor mye eg egentlig savna ro og natur, i en kverdag fylt av byliv, mye folk og nye opplevelser. Utrolig fint å bare sitta der!
Før me jekk ner igjen fekk Ellen og eg opplæring i boliviansk dansekultur av to små, søde jenter (og en lama) akkompagnert av folkemusikk fra landsbyen. Utrolig festlig! Bare oss fem i full dans midt oppå fjellet, under en begynnande fullpakka stjernehimmel. Koselig minne!

Søndag morgen tok me båten inn te Copocabana ganske tidlig for å få med oss søndagens bilvelsignelse. Ja, du leste rett, bilvelsignelse. Di komme nemlig te Copacabana fra mange forskjellige byer rundt omkring for å få bilen sin "døpt" av prester i kvite kjortler (med caps), rett utfor en stor katolsk katedral. Det va hundrevis av biler som va pynta med blomster og flagg og som blei dusja med øl og diverse itte velsignelsen. Fascinerande tradisjon må eg sei!
Resten av dagen gikk med te handling og bare det å oppleva Copacabana, en utrolig herlig og chill plass! Du slentre bare bortøve gadå med reggae-musikken i bakgrunnen og snakke litt med nogen backpackere her og nogen brasilianere der. En plass eg garantert reise tebage te!

For et land! Eg begynne nesten å tro at du kan finna alt du kan ønska deg...:)




De seks reisemedlemmene (- Ellen som tar bildet)