Min siste dag på barnehjemmet...

Jeg lukker døra for siste gang i ljomet av 13 unger som roper "Chau, chau, chau!". Den lille døra til det grønne huset. La casita verde. "Mitt hus". Som ikke lenger er mitt hus. Det er både trist og rart.

Den første måneden min her i Bolivia er ferdig og jeg sitter igjen med mange inntrykk og minner fra barna på barnehjemmet. Den dagen da jeg fikk sitte en hel halvtime med ei eneste jente på fanget, hun fikk all oppmerksomheten min og jeg øvte på alle de postitive adjektivene jeg har lært på spansk. Da Vero endelig klarte å klatre over hele lekestativet uten hjelp. Da Alan klarte å lære alfabetet og etterpå skrev navnet mitt helt alene (bare når han satt på fanget riktig nok). Da det var pottetid og 8 unger satt på potte samtidig i en halvtime og lekte seg i mellom og "akte" rundt i stua. Da 7 unger benket seg tett sammen i en sofa uten puter og var sjeleglade for å bli lest for, selv om de hadde lest boka hundrevis av ganger før. Hvor elleville ungene var da noen av studentene i byen hadde lagt til en gigantisk bursdagsfeiring for alle barna som hadde hatt bursdag de fire siste månedene; med ballonger, klovner, kaker, godteri, musikk og dansing. Og ikke minst da vi hadde den daglige sangstunden hvor flere av ungene hadde lært seg "Jeg er en liten undulat" på norsk, og jubelen da vi skulle synge favoritten, "krokodillesangen", med alle de morsommme bevegelsene. Jeg husker også da Ruth ble slengt opp på rommet og grein i flere timer uten at jeg fikk lov til å trøste henne. Da mammitaen var så sliten at alle barna fikk noen kraftige kjeftesmeller, uansett om de hadde gjort noe galt eller ikke. Eller den dagen da Alex ble kledd opp i de fineste klærna han hadde og gikk ut av porten, for siste gang, sammen med onkelen sin.

Det er mange minner. Mange gode og mange flere minner. Jeg vet at på dette barnehjemmet har barna det ganske bra. Standarden er nok betraktelig anderledes oppe på El Alto, hvor man virkelig får oppleve fattigdommen tett innpå. På dette barnehjemmet får de nok mat, de har både leker, fint uteområdet og studenter som kommer innom med små overraskelser. Det de ikke får nok av er oppmerksomhet! 13 unger må kjempe hardt med klør og tårer om oppmerksomheten til én sliten mammita, som jobber 24 timer i strekk. På småbarnsavdelingen står den ene mammitaen som er der og skifter på ett av barna, mens det ligger 10 unger på en matte, alene i et stort rom. Ingen som har tid til å ta de opp på fanget eller holde hånda når de skal lære å gå. De må bare ligge der.

Hjemme i Sandnes tripper lille heldige Ine rundt og har full oppmerksomhet fra både foreldre, besteforeldre, onkler og tanter. Hun blir sett, dullet med og holdt i hånda fra sitt første skritt. Når hun kommer hjem fra en hektisk dag i barnehagen får hun komme hjem til et hjem med to foreldre, roe seg ned i sofaen og bli lest for helt alene. Hun blir ikke kastet ut i markedsliberalismens grådighet før hun kan snakke. Hun trenger ikke være den som skriker mest eller strekker seg høyest for å bli sett.

Det handler ikke om veldedighet folkens, men om rettferdighet!
(Bildet er ikke tatt på barnehjemmet, da det ikke er lov til å ta bilde der)

Jeg åpner døra til Casaen og tenker på fortsettelsen som jeg skal få være med på og være en del av. Fotballskolen på El Alto og voluntørarbeid andre steder. Det blir spennede!
...og kanskje, kanskje får jeg lov til å lukke opp den lille døra i det grønne huset en gang til og se 13 små barn løpe i mot meg og rope "!Hola voluntaria!" ...